Kurver i overflødighetens tid

«Kan man leve som kurvmaker i Norge i dag?», er det mange som spør meg etter at jeg begynte som lærling i det verneverdige kurvmakerfaget. For å ta fagbrev som kurvmaker kreves en læretid på 3,5 år. Per dags dato finnes det fire fagutlærte kurvmakere i landet, og tre lærlinger. Et av verdens eldste og mest sentrale håndverk er i dag en verneverdig utdanningskuriositet ingen har hørt om. Ikke fordi kurver ikke lenger er i bruk, flettede produkter finnes overalt, men fordi vi har fjernet oss fra produksjonen av dem. Spørsmålet om man kan leve som kurvmaker i Norge kan kanskje virke søkt og nesten retorisk. Selvfølgelig kan man ikke det, er det åpenbare svaret.

Tradisjonshåndverkere kan oppfattes som bakstreverske. Man antar kanskje at teknologien for lengst har brakt oss videre og at det kun er nostalgi som får spesielt interesserte til å stoppe opp ved det gamle. Dette stemmer kanskje i noen tilfeller, men ikke i alle. Selvsagt finnes det eksempler på moderne verktøy som er langt mer effektive enn gamle håndredskaper. Det vi kaller utvikling er likevel mer enn bare redskap og teknologi. Vel så mye er det vår evne til å utnytte land som er fattigere enn oss selv som effektiviseres. Kurvfletting for eksempel, det finnes ikke maskiner som fletter kurver. Det at vi i Norge har utviklet oss vekk fra den gammeldagse kurvflettingen er ikke et spørsmål om teknologisk nyvinning, vi har bare fått noen andre til å gjøre det for oss.

Alt ser ut til å falle på pris. Hvordan konkurrere med de asiatiske arbeiderne? Kampen synes tapt allerede før den er startet. «Stive priser» hører jeg det viskes rundt kurvene mine når de vises frem.

Blendet av prisplakater har vi mistet grepet om tingene rundt oss og hva de er verdt. Når produksjonen er gjort usynlig glemmer vi at tingene kommer fra et sted og at noen faktisk har laget dem. Varer fremstår som ferdige kjøpbare produkter som oppstått ut av ingenting, kun med pris som fremste identifikasjon å navigere etter.

Spesielt når det gjelder bruksgjenstander er ikke disse lenger stolthet, tradisjon, håndverk eller kunnskap, de er kun ting, selvfølgeligheter i et land der alle allerede har hva de trenger.

Det er åpenbart hvordan prisnivået på norske kurver kan virke absurd i en slik setting. I et samfunn som drukner i billige bruksting forventer vi en tilgjengelighet norsk håndverk ikke kan gi. Men om det ikke kan være tilgjengelig, hva kan det bidra med da? At markedsføring stadig oftere handler om historiefortelling fremfor produktene i seg selv er ingenting nytt. Jeg slutter likevel ikke å undre meg over hva som skjedde med bruksgjenstandenes status og egenverdi. Kanskje kjenner jeg det tydeligere nå som jeg selv tvinges til å konseptualisere mine egne kurver. For meg er de kurver skapt for å oppbevare eller bære noe i, vakre i sin enkelhet. Det holder imidlertid ikke, de må være noe mer. En kurv kan ikke lenger bare være en kurv. Hvis det «bare» er en kurv vi trenger, kjøper vi den raskt og masseprodusert hos en av interiørkjedene. Skal de norske kurvene overleve må de representere noe annet.

Kanskje skal vi helst ikke trenge de norske kurvene for at de skal ha verdi. En norskprodusert kurv til mangedoblet prisen av de andre kurvene kjøper man sannsynligvis ikke fordi man trenger den. Aller helst skal det kanskje til og med ikke være brukende. Et flettet overdimensjonert fat uten hanker, designet kun for å henge på veggen er for eksempel langt enklere å ta seg betalt for enn en kurv man kan plukke sopp i eller gå i butikken med. For ikke å snakke om den opphøyde verdien i skulpturelle flettede og gjerne ugjenkjennelige former. Når bruksgjenstandene er blitt selvfølgelige kan man gå til det ubrukelige for å skape verdi. Jo lenger vekk fra nytteverdi vi beveger oss, jo mer fjerner vi oss også fra det kunstige og ydmykende prisnivået bruksgjenstandene ligger på.

Kurvmakerutdanningen jeg er i gang med er tilrettelagt gjennom noe som heter Kulturringen, et eget utdanningkontor for små og verneverdige håndverksfag. Vi er en liten gjeng med lærlinger i forskjellige fag, smeder, trebåtbyggere, filigransølvsmed, salmaker, gjørtler, strikkelærling, og meg, kurvmakerlærlingen. Et par ganger i året samles vi for tverrfaglige seminarer. Nylig var vi på bedriftsbesøk hos en smed som med stor suksess hadde meldt overgang fra bruks- og hyttemarkedet til kunstfeltet. I stedet for å lage beslag til dører, rekkverk og andre tradisjonelle smedoppgaver lagde han nå skulpturelle og symbolske objekter til et helt annet marked, og for en helt annen pris.

Smeden som gikk over til kunstverden ble brukt som et glanseksempel bedriftsbesøk verdig. Til tross for å være lærlinger i verneverdige tradisjoner lærer vi at vi må være nytenkende. Skal tradisjonshåndverket være levedyktig må det kunne språkliggjøres og konseptualiseres, gjøres til noe annet, noe mer, noe luftigere. Grensene mellom kunst, brukskunst og kunsthåndverk gjøres stadig mer uklare når selv det mest material- og håndverksbaserte tvinges over mot det abstrakte. Den konkrete kurv betyr ingenting, og kan som bruksgjenstand i beste fall kun reddes av konnotasjonene, som norskprodusert, økologisk, naturmateriale, etisk etc.

Det er noe paradoksalt over verdien det abstrakte tillegges, når tradisjonshåndverkets tiltrekningskraft kanskje snarere ligger i det motsatte, det konkrete og håndfaste. Ønsket om forankring i en kultur der alt flyter og tiden renner i en uoversiktelig virtuell sfære uten å etterlate oss annet enn overstimulerte tanker og trøtte øyne.

Håndverket gir oss noe å holde fast i, vekker sansene våre og minner oss på hvor vi kommer fra. For forbrukeren kan lokale håndlagde hverdagsgjenstander bidra til å innhente mening og etterlengtet integritet i gjenstandene vi til daglig omgås og spinner hverdagene våre rundt.

Vi lever i et samfunn som kveles av plastikk. Likevel fremstår drømmen om å ville lage kortreiste og nyttige fletteprodukter som både usannsynlig og ambisiøs. Kan det finnes en fremtid for økologiske nyttegjenstander som kurver, ryggsekker eller vesker laget av norske naturmaterialer? Tiden vi lever i viser et behov for norsk tradisjonshåndverk som strekker seg bredere enn pyntegjenstander. Kun tiden vil vise om det etiske, bærekraftige og lokale håndverket virkelig er bakstreversk, eller snarere fremtidsrettet.