Ja vi elsker ved. Hva er det med vedhogst? 18.3.17

Fvn # 21

ja vi elsker ved

hva er det med vedhogst?

Vi er midt i høyeste vedsesong. Det merkes kanskje ikke i byene men på bygda er det ved det handler om. Det er allerede halvannen måned siden de første motorsagene begynte å dure. Like sikkert som fuglekvitteret om våren er de yrende motorsagene senvinterens signal. På tide å komme seg ut, varsler de, vinterdvalen er over og utearbeidet venter.

Av alt man kan sysle med på en øde heiegård, er trefelling og vedhogst noe man ikke kommer utenom. Å ha nok ved er selve grunnbetingelsen for å kunne bli værende. Ikke minst om man bor strømløst. Da jeg første året skulle lære meg om vedhogst, hadde jeg ingen anelse om hvor mye ved jeg skulle beregne for et år. I dag, fire vintre senere, er jeg kommet frem til at årsforbruket ligger et sted mellom tyve og femogtyve trær. «Hvorfor kan du ikke bare kjøpe ved?», spør vennene mine meg når jeg høylytt sukker over det som virker som en uoverkommelig arbeidsmengde. Det er sikkert et rimelig spørsmål men ingenting føles mer uaktuelt. En kjøper ikke ved av andre når en selv er omringet av vedskog på alle kanter. Slik er det bare, det er vel en del av spillereglene skal en bo på denne måten.

Jeg klager ikke. Er det noe vi drømmer om i dagens samfunn så er det tydeligvis muligheten til å hogge ved. Da den nokså nerdete vedboka til Lars Mytting, Hel ved, kom ut for et par år siden, overrasket den alle med sin stormsuksess. Hvem hadde trodd at en detaljorientert manual om vedstabling og motorsagmerker kunne toppe bestselgerlistene over de mest populære bøkene? Dette kunne bare ha skjedd i Norge, ble det sagt. Det måtte skyldes noe unikt og særegent ved den norske folkesjela. Noen år senere er boka oversatt til ti språk og har passert en halv million solgte eksemplarer. Tema viste seg å appellere til langt flere enn bare nordmenn.

Også italienere har kastet seg over boka. Jeg trodde det først ikke da jeg like før jul oppdaget den sentralt plassert i bunkesvis på et bord i en av Romas viktigste bokhandlere. Norwegian Wood het den, med undertittelen: den skandinaviske metode for å hogge, stable og varme seg med ved. Hva gjør denne boka her, tenkte jeg, finnes det et så stort publikum i Roma sentrum som er interessert i den skandinaviske metode for hogging av ved? Av nysgjerrighet begynte jeg å søke opp de italienske bokanmeldelsenefor å se hvordan italienerne selv presenterte den.Dette er ikke new age, var det en av dem som skrev, det handler bare om å gjøre ting skikkelig. Vedhogstens gester er selve eksistensens gester, det angår oss alle, enten vi hogger eller ikke.

Jeg tror han traff saken på kornet. En italiensk programleder sier til Mytting i et tv-intervjuat han aldri har hogget ved i hele sitt liv, men at han likevel kjenner seg igjen i boka hans. Kanskje er detgleden i detenkle og konkrete arbeidethan kjenner seg igjen i.Et arbeid der resultatene kan stables kubbe for kubbe, og der hensikten og gevinsten i dem er åpenbare. Eller det er lengselen etter å stenge verden utei en handling som ikke kan multitaskes men krever vår fulle konsentrasjon, slik som svinging med øks eller håndteringen av et trees tyngdekraft når det faller mot bakken.

Når jeg selv endelig kommer i gang med mine egne trær glemmer jeg hvorfor jeg hadde gruet meg. Jeg har fått hjelp til å felle de første trærne, det går alltid fortere enn man tror. Jeg kapper de i en-meters-lengder for å bære de på skulderen ned til tunet og sage de opp. Det er snø og sol og jeg står i bare t-skjorte og jobber med radioen på. Det er varmt for første gang på flere måneder. Kan det bli bedre? Idyllen i dager som dette må ligge i blandingen av lukt, lyd, trening og mestringsfølelse. Kanskje mest av alt gjenerobringen av utendørsverden etter måneder med innesitting.

Plutselig er nesten alt unnagjort. Takket være helgebesøk og hjelp fra venner vil i år kanskje være året jeg endelig rekker den gjeveste deadline av de alle: å være ferdig innen påske. Nå gjenstår bare en håndfull trær. Jeg får nyte det så lenge det varer, det blir et helt år igjen til neste gang.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 18.3.17