Svin på heia. Man trenger ikke være bonde for å ha gris 25.5.17

Fvn # 24

svin på heia

man trenger ikke være bonde for å ha gris

«Hvor har du tenkt å ha grisene?», er det noen som spør meg. «Eh, der» svarer jeg, og peker på det som må se ut som en helt tilfeldig del av jordet. Det er en uke til grisene kommer og ingenting tyder på å være klart. Men trenger man så mye for å ta imot to griser? Et solcelledrevet strømgjerde er på vei i posten og til hus tenkte jeg å sette opp et lite skur av bølgeblikk og resteplank. Jeg venter besøk hele uka og regner med det vil gå fort når man er flere.

Helt uforberedt er jeg ikke. Jeg har allerede skaffet meg to bøker. En om italienske spekematoppskrifter, og en annen med tittelen: Get Started in Pigkeeping. Sistenevnte viser seg å være en gullgruve av en feelgood bok. Småskala grisehold er veien til lykke, påstår den. Fra øyeblikket man får sine første griseunger skal smilet i ansiktet visstnok bli permanent. I tillegg lover den at gris er et av de enkleste dyrene det går an å ha. Det høres bra ut. Jeg føler meg klar.

Snekringen av det lille grisehuset går fort. Det blir så fint at vi drar på bruktbutikken og finner noen rosa plastblomster som vi spikrer over inngangspartiet, sammen med en innrammet plakat i trettitalls-stil hvor det står Live the life you love. Dagen før grisene kommer, drar jeg til stasjonen og henter en venninne fra Østlandet som selv har griser. Hun er proff og hjelper oss å sette opp strømgjerde. Alt er selvfølgelig enklere enn hva de uerfarne ser for seg. Jeg har for eksempel fundert lenge på ulike portløsninger for å komme gjennom gjerdet. Du kan jo bare gå over, sier venninnen min og viser hvor enkelt det er å tråkke over den 30 cm lave tråden.

Dagen er kommet for å hente grisene. Jeg fyller lasterommet i bilen med høy som jeg har fått hos en nabo. Det er ingen fancy griserase jeg skal hente, men alminnelig lyserosa gris fra den lokale bonden. De skal være klare ved cirka 9-10 ukers alder og 25 kg vekt. Jeg kjører inn på baksiden av det svære industrifjøset og kjenner jeg blir lettet når jeg slipper å være med inn. Det bor visstnok over 1500 gris der inne. Bonden kommer ut med to grisunger og jeg legger de i bilen. Den ene blør fra øret, de er små for alderen, lukter stramt og har tydelig blitt herset med av andre i flokken. Jeg smiler når jeg tenker på hva som venter dem, de aner ikke hvor heldige de er.

Vel fremme bærer vi de over i det nye huset. De er rolige og legger seg inntil hverandre for å sove, den ene med labben beskyttende over den andre. At de skulle være så søte kom helt uforberedt på meg. Jeg hadde også ærlig talt forventet mer trøbbel, men innflytningen går rolig. Vi spretter en flaske champagne og blir sittende å se på dem.

Før i tiden hadde selv byfolk gris i bakgården. Et familiemedlem som spiste matavfallet og bidro til selvhusholdningen. En grisunge født om våren blir fort 100 kg før den slaktes om høsten. Det er mye nullreist kvalitetsmat for relativt lite arbeid. Ikke trenger de all verdens med plass heller. For min egen del var det likevel ikke kjøttet som var hovedmotivasjonen for å skaffe grisene. Først og fremst trenger jeg pløyehjelpen deres. Den gjengrodde heiegården har stått fraflyttet i over 60 år og er full av stubber og røtter. Skal jeg klare å anlegge pilåker til kurvproduksjon ble valget gris eller gravemaskin.

At griser er flinke til å grave er ingen myte. Allerede etter noen dager er det synlige spor dem. Fra stuevinduet har jeg god utsikt mot grisehuset og arbeidsplassen. Når de ikke graver eller sover, leker de og løper i kapp. Plakaten Live the life you love kler dem godt. Jeg får tak i en forautomat på Finn og tester de på å være alene hjemme, det går fint. Foreløpig er det bare fryd og gammen med grisene, den store utfordringen kommer kanskje ikke før til høsten. Om det virkelig ender med italiensk spekemat får jeg heller komme tilbake til i en senere spalte.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 27.5.17