solcellepanelet. hva skal jeg med strøm? 26.1.14

Harvest

solcellepanelet

Jeg fikk et gammelt solcellepanel av en venn av en venn. Solcellepanel! Ligger ikke det litt lengre inn i fremtiden? Hva skal jeg med strøm, her, nå? Jeg innrømmer jeg har savnet lange samtaler i telefon. Å snakke så lenge at hele stemningen i hytta endrer seg, som om jeg har hatt besøk. Ikke at jeg egentlig er så glad i telefoner. I byene har jeg ofte levd mobilløst. En periode i Bergen hadde jeg egen brev- og beskjedboks på stamkaféen ved universitetet. I en av Romas parker ligger sikkert enda mobilen jeg for noen år tilbake gravla, i et spontant innfall om at den bråkte og krevde for mye av meg. I byene har man nok mennesker rundt seg allerede, om man ikke attpåtil skal ha de i vesken, i buksen og på nattbordet. Kanskje var det først når jeg flyttet til skogen og alle menneskene var borte, at mobiltelefonen fikk en ny mer takknemlig posisjon. Som med så mange andre ting, når SMS ‘ene ble sjeldnere, ble de også mer spennende.

Telefonen jeg har på hytta er den første jeg har kjøpt selv, ikke bare arvet. Den var en av to investeringer som skulle sikre meg kontakt med omverden: smarttelefon og pick up. Men har man aldri før hatt en moderne mobiltelefon vet en ikke at disse ikke virker uten konstant oppladning. I et år har jeg brukt sigarettenneren på bilen, to små solcelleladere for mobil og en hånddreven dynamo i nødsituasjon. Virker det? Egentlig ikke men greit nok. Å installere solcelleanlegg bare for en mobiltelefon ville vært litt voldsomt. Ja, for hva bruker man ellers strøm til egentlig, bortsett fra å lade mobiltelefonen, varme? Jeg har jo ved. Lage mat? Jeg har gasskomfyr. Og en peis med kokeplate. Klesvask? Jeg lufter. Overraskende mange spør om jeg ikke ville hatt en liten tv her oppe. Tenke seg til.

Den åpenbare mangelen ved ikke å ha strøm er selvfølgelig mangel på lys. I mørket av stearinlys kan man ikke gjøre noe som helst. Ganske upraktisk, eller? Fordelene ved å være uten lys overrumplet meg forrige høst. Klokken fire var dagen over. Mørket dyttet meg inn. Som en autoritet man ikke kan krangle med fikk jeg en ny og uvant beskjed om å rydde sammen tingene og gi meg for dagen. Nå har du tjue minutter igjen. Ta verktøyet mens du enda kan se det. Bare en gang trasset jeg de nye reglene og tente en arbeidslampe, såkalt sol, i bråk av det bensindrevne aggregatet. Å stå der i den unaturlige støyen og leke dag når alt rundt meg gikk mot natt, det ble for dumt. Kanskje er det slik byene ser ut på avstand, men her uten avstand var det ingen å lure, og jeg måtte gi meg hen, jeg som alt annet i naturen. Nå er det mørkt, arbeidsdagen er over, naturen har bestemt. Med elektrisk lys ville jeg sikkert flyttet arbeidsdagen inn og gått i gang med et av utallige innendørs prosjekter. Prisgitt naturens rytme var det derimot ikke annet å gjøre enn å sitte foran peisen og kjenne på dvalen.

Forelskelse, sier min italienske filosofvenn, er når en ny verden åpenbarer seg. Og der satt jeg uforberedt dyttet overende, ute av de vante rutiner, ute av mitt eget blikk. Nytteperspektivet hadde mistet mening. Det var en fantastisk følelse. Prøv gjerne en gang, skru av lyset og kjenn på hjelpeløsheten, kjenn så sakte alt går. På hvordan tempoet tvinges ned når selv det å bevege seg blir vanskelig. Klokken er halv fem, du har hele kvelden foran deg, og den kan ikke brukes til noe. Det vil si, den er din. Det sies at den dyreste luksus i dag, er retreat som tilbyr nettopp dette. Ukesopphold uten mulighet for verken effektivitet eller virtuell deltakelse. En idè som tydeligvis ikke bare appellerer til de hypertilkoblede bymenneskene, men vel så mye ivrige selvbyggere i skogen, etter en lang sommer med lange dager. Dag og natt, sommer og vinter, det er noe magisk med naturens tilrettelegging. Kanskje en gave om vi bare vil ta den i mot.

Vil alt dette endres med et solcellepanel? Kanskje ikke, men nå må beslutningene om å sitte i mørket være mine egne. Hverdagen innhenter meg. Jeg kan ikke lenger bare lene meg mot naturen. Med solcellepanel er både dataarbeid, mail og bunker med bøker kommet tilbake i lyset. Det måtte sikkert komme før eller senere. Det er vel den veien det går. Kan man si nei når et solcellepanel står på døren? Jeg har helt fra starten av vært på nettet og kikket på slike strømløsninger selv. Men det virket som så mye når man måtte ha en hel pakke, med masse tilbehør og hjelp til montering. –Du trenger litt ledning og et batteri, var beskjeden jeg fikk av min venn som kom med panelet. Kanskje er det gode grunner til å kjøpe en pakke men selv synes jeg generelt det er befriende å se hvor enkelt ting kan brytes ned. Batteriet kjøpte jeg på Biltema. Ledningen fant jeg slengende i et skap. Aner ikke hvor den har kommet fra, men ledning er ledning, visst nok. Det kan være hva som helst, ledningen til en gammel lampe, ledningen til en ødelagt støvsuger. Bare klipp den opp.

Det er litt ok. Nå leker jeg med nye ting som kabelsko og voltmeter og fryder meg over hvor lett og logisk det er. Det meste man trenger er lett å få tak i. Å «installere» et solcellepanel var bare fire skruer i veggen og et bittelite borehull for å føre ledningen gjennom. Der den kommer ut på innsiden av veggen går den rett til batteriet gjennom en boks som heter regulator. Så er det bare å koble i vei, skille de små ledningene inni en ledning fra hverandre og teipe og mekke til det virker. Dette er helt sikkert ukorrekt, akkurat som snekringen min sikkert også er ukorrekt, men det fungerer for meg. Enn så lenge lyser de to lampene, og datamaskinen min lader. På godt og på vondt.

 

Først publisert på nettstedet Harvest 26.1.2014

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.