Min siste flytur. Taper vi noe på å redusere flyreisene? 25.2.17

Fvn # 20

min siste flytur

taper vi noe ved å redusere flyreisene?

Kan man komme seg til og fra Bergen på èn dag uten å fly? Etter mye grubling og dobbeltsjekking av buss, tog og fergeforbindelser ble svaret nei. Jeg var invitert på et dagsoppdrag og hadde ikke mer fri enn den ene dagen. Løsningen ble et kompromiss mellom nattoget opp, og direktefly hjem. Å gå på toget i Kristiansand om kvelden, kikke ut av vinduet noen timer for deretter å legge seg under en dyne i Drammen føles som ren luksus. Finnes det en bedre måte å reise på enn å bli rullet i en seng helt inn til sentrum? Ti på syv om morgenen våknet jeg på perrongen, pusset tenner og gikk på kaffebar med verdens beste tid før jeg skulle møte opp.

Den gode reisefølelsen varte helt til jeg ankom Flesland senere samme ettermiddag. Jeg hadde blitt våt i regnværet og dratt ekstra tidlig til flyplassen for å sette meg et sted med en avis og tørke opp litt før jeg gikk ombord. Det var en dårlig idè, for hvor kan man egentlig sette seg på en flyplass? Jeg ble gående i ring, det luktet stramt av pølsekioskene og høyttalerne med beskjeder gikk i ett. Jeg kikket rundt meg, det var onsdag ettermiddag og bare menn. Hva gjør jeg her, tenkte jeg.

 

Jeg ble gående i ring, det luktet stramt av pølsekioskene og høyttalerne gikk i ett.

Kontrasten til togreisen var tydelig. På et fly kan man ikke bare tusle inn og sette seg. Man må først komme seg ut av byen, for deretter å møte et helt regime av køer, regler og venting. Det største ubehaget ligger likevel verken i de trange plassene, den langtekkelige kvegdriftaktige gjennomslusingen, eller støyen. Det egentlige problemet med flytransport mistenker jeg snarere for å være mitt eget. Hvordan møter jeg den snikende følelsen av å drive med noe som ikke er helt stuerent?

Ved en tilfeldighet scroller jeg inn på det klimajournalistiske nettmagasinet Harvest, mens jeg enda er på flyplassen og venter på å få det hele overstått. Jeg havner midt i en slags temauke med en rekke artikler alle omhandlende fly og klima. Mest av alt diskuteres det hvordan flyreiser har havnet i vår moralske blindsone, til tross for at dette er den ene mest forurensende enkelthandlingen vi kan foreta oss. Å hente miljøpoeng på resirkulering eller økologisk kaffe blir som en vits i forhold.

Tallene er treffende og får meg til å tenke på mine egne flyvaner. Selv for en som ikke kan fordra å fly teller jeg gjennom fjoråret og finner: et bryllup i Nord-Norge, et seminar i Roma, en klassetur til Ungarn, en svigerfamilietur til Napoli, og enda en Romatur til i desember. Flyturer måles ikke som dråper i havet, de måles i tonn. Det eksakte tall er enkelt å regne ut ved hjelp av klimakalkulatorer på nettet, og jeg kan avsløre at fjorårets turer for min del havnet på ikke mindre enn det dobbelt av hva FN’s klimapanel mener vi som enkeltpersoner totalt kan slippe ut årlig om vi ønsker å ivareta et levelig klima.

Det største ubehaget ligger likevel verken i de trange plassene, den langtekkelige kvegdriftaktige gjennomslusingen, eller støyen.

 

Det er lett å drukne i ting man bør gjøre og alt man gjør galt. At det da kan finnes bare én enkelt handling som har så stor effekt er nærmest en gladnyhet. Det er lett å tenke at flyene går uansett men det stemmer selvfølgelig ikke, hvert år legges ruter ned når det ikke er etterspørsel nok. Hvordan skal du komme deg til Italia fra nå av?, er det første jeg blir spurt om når jeg kunngjør at jeg endelig har skjønt det er på tide å slutte å fly.

Svaret er lett, jeg har tatt toget den veien flere ganger allerede. Man starter med danskebåten klokken åtte om morgenen og ruller inn på Roma Termini omtrent klokken 16 dagen etterpå. På timene i mellom har man kunnet se Europa passere gjennom store vinduer, spise i de europeiske restaurantvognene, drikke vin, sove i en seng, stå opp, samt det beste av alt, og kanskje det viktigste med all reising; rukket å bli klar over hvor man kommer fra og hvor man skal.

Om flyturen fra Bergen faktisk ble den siste, eller om det bare føltes sånn, gjenstår å se. Om ikke annet skal flyene i hvertfall være unntak, og ikke lenger en regel. Problemet med togturene er at de gjerne er dobbelt så dyre som flyene. Om det blir to turer i året i stedet for fire, bør det likevel gå opp i opp. Det samme gjelder for tidsbruken. Samtidig er det vel også på tide å innse at det å dra til Roma for en helg, eller Bergen for en dag, ikke bare er naturstridig, men kanskje en dårlig idè i utgangspunktet.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 25.2.17