Miljøødeleggelsenes banalitet. Det er ikke barbari som gjør at vi ødelegger livsgrunnlaget vårt, bare tankeløshet 17.6.17

Fvn # 25

Miljøødeleggelsenes banalitet

det er ikke barbari som gjør at vi ødelegger livsgrunnlaget vårt, bare tankeløshet

Tidigere i vår kom nok en perspektivmelding med budskapet om at vi alle må jobbe mer skal vi klare å oppretteholde den hellige vekst i norsk økonomi. Perspektivmeldinger slippes av regjeringen hvert fjerde år og skal vise politikernes evne til å tenke langsiktig gjennom drøftinger om fremtiden og utviklingstrekk i norsk økonomi. Kunngjøringen om at vi i fremtiden må jobbe mer, handler ikke bare om økte statsinntekter og sikring av velferdsstaten. Vel så mye er det forbruksfesten som ønskes vernet. For å beholde den oppadstigende vekstraten legges det fra myndighetenes side opp til at hver og en av oss innen 2060 skal ha et privat forbruk opp til tre ganger så høyt som i dag.

Allerede har nordmenn et av de høyeste forbruksnivåene i Europa. Vi er også blant dem som reiser og flyr mest. Innerst inne vet vi at om alle i verden hadde oppført seg som nordmenn ville kloden kollapset. Likevel sikter politikerne uten ydmykhet mot en tredobling. I en økonomi med forbruk som drivmotor, er nordmennenes ukritiske kjøpekraft et sunnhetstegn. Fortsett å handle, blir vi fortalt, som om utallinge oppussingsprosjekter eller shoppingrunder på fritiden skulle dreie seg om et felles samfunnsansvar for å holde hjulene i gang.

Arendts hovedbekymring er hva som kan skje når man får et maskineri av mennesker som ikke stopper opp ved sine egne handlinger, men handler i automatikk for å innfri samfunnets forventninger.

Det er minst førti år siden vi for alvor begynte å bli klar over de reelle konsekvensene vekst- og forbruksideologien har for miljøet. Egentlig er det ufattelig at ingenting har skjedd. Siden 70-tallet er forbruket verken minsket eller bremset, snarere mangedoblet. I takt med et hissigere forbruk er det ikke bare økonomisk verdiskapning som øker, men også avfall, klimautslipp og utarming av naturressursene. Et nytt begrep som er dukket opp for å beskrive virkningen av våre priviligerte forbruksvaner er langsom vold.

At så mange mennesker ikke bare tillater, men bidrar til den massive neglisjeringen av klima og økosystem slår meg som et av vår tids største mysterier. Til tross for fakta, for eksempel om nedbrytbarhetstiden til plastikk, bader vi fortsatt hverdagslivet vårt i petroliumsprodukter og forsyner oss av klimautslippsandeler mangedoblet verdensgjennomsnittet. Det er lett å riste på hodet over Trump som trekker seg fra Parisavtalen fordi han mener den er et handicap, men ville vi ikke også selv synes det var et handicap om det var vi som måtte skrive under på å slutte å kjøre bil til jobb hver dag, eller å bruke fly til utenlandsferiene?

Heldigvis er det ikke opp til oss, tenker vi kanskje, som har politikere som styrer for oss. Som trøster oss fra de dystre fakta, bygger parkeringshus og nye veier. De ville vel ikke gjort det om det var på alvor at vi må trappe ned på bilkjøringen?

Filosofen Hannah Arendt skrev i etterkrigstiden om farene ved å overgi det moralske ansvaret til kulturelle normer, en ideologi eller et større system. Hun er blant annet kjent for begrepet om ondskapens banalitet som stammer fra hennes kontroversielle observasjoner under den berømte rettsaken mot jødeutretter-byråkrat Adolf Eichmann etter andre verdenskrig. Eichmann var til tross for sine handlinger ikke et gjennomsyret ondt menneske påstod Arendt, han var kun en trivielt pliktoppfyllende byråkrat som gjorde som han fikk beskjed om. Forbrytelsen hans bestod i at han ikke tenkte.

Arendt har den siste tiden fått mye oppmerksomhet, for fem år siden ble det laget en spillefilm om henne, og i fjor ble det sluppet en helt ny dokumentar om livet og tenkning hennes. Da denne dokumentaren hadde norgespremiere tidligere i år var billettene utsolgt lang tid i forveien. Det er flere som har tatt til orde for å nå gjeninnhente Arendts tenkning på krisen vi står overfor. Arendts hovedbekymring er hva som kan skje når man får et maskineri av mennesker som ikke stopper opp ved sine egne handlinger, men handler i automatikk for å innfri samfunnets forventninger.

Våre enn så trivielle hverdagsvalg er ikke nødvendigvis uttrykk for hensynsløshet, kanskje er de bare en mangel på tenkning, kombinert med en farlig tro på vår egen ubetydelighet.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 17.6.17