kunsten å vedlikeholde en motorsag. hvem har sagt at motorisert teknologi alltid er det mest tidsbesparende? 25.2.18

Fvn # 36

kunsten å vedlikeholde en motorsag

hvem har sagt at motorisert teknologi alltid er det mest tidsbesparende?

For de som skulle tro at en motorsag er en relativt enkel maskin, det er den ikke. Den kan se uskyldig ut, som et verktøy med en motor hvis eneste funksjon er å få et sagkjede til å gå rundt. En kan si hva en vil om de simple og allmenngyldige reglene for motorer og deres kraftoverføringsprinsipp, praksis i min erfaring er en annen historie. Å lære seg å bruke motorsag er mer enn start og stopp, først av alt handler det om et evinnelig bli-kjent arbeid, om vedlikehold, stelling, dulling og en god dose tålmodighet.

Det er minusgrader, helg, kram knasende snø og blå himmel. Alt ligger tilrette for vedhogst og vinteridyll på sitt vakreste. De neste dagene skal det komme enda mere minus og et skareføre perfekt for alle oss ikke har traktor og er avhengig av å dra tømmeret på bakken. Jeg har besøk, smører lefser med sukker og kanel, og fyller en termos med kaffe. Vi tar på oss motorsagbukse, finner frem fellespett, kiler, hjelmer, bensin og olje og bærer alt opp til fjellkanten der trærne er lette å velte utfor og kan dras relativt lett ned til tunet. Vi velger ut trærne vi vil ta og rigger oss opp der vi vil begynne. Alt er klart. Saga starter ikke.

Hmm, den startet jo sist, sier jeg, vel vitende om at det egentlig ikke er et argument, eller en særlig trøst. Vi dobbeltsjekker olje og bensin. Lar den hvile noen minutter i tilfelle den er blitt sur. Gretten etter for mange ivrige drag, uforberedt og tidlig på morgenen. Den gir antydning til tenning men dør hen med det samme. Jeg går ned for å hente noe mer verktøy, vi skrur opp, sjekker tennplugg og luftfilter, blåser og pusser i håp om at det skal ha noen effekt. Alt ser fint ut, men den dør fortsatt med det samme vi gir gass. Jeg finner en tom beholder, heller ut bensinen og henter en uåpnet kanne med nyere bensin. Veldig så kravstor den skulle være akkurat i dag.

Vi lar hjelm og utstyr ligge igjen oppe med trærne, i håp og tro om at vi straks er tilbake, og tar med oss saga ned for å skru den opp en gang til inne på bordet. Jeg ringer en nabo, kanskje det er bensinfilteret, sier han, det er en ny diagnose jeg ikke kjenner. Jeg stikker fingrene nedi den fulle bensintanken og fikler for å få tak i pluggen med en liten skumdott inni. Skumdotten ser ren ut, men jeg vasker den i kokende vann og zalo likevel. Filteret monteres tilbake, fortsatt ingen start.

Lefsene er spist opp, kaffetermosen tom. Vi sitter inne med den skitne saga og ute er det fortsatt blå himmel. Jeg tar meg i å spekulere på hvor langt vi hadde kommet om vi bare hadde gått i gang med buesag og øks, i stedet for å bruke tid på den dumme saga. Hvor mange trær vi ville ha felt og hvor slitne og stolte vi ville ha vært. Stelling, dullling, service og feilsøking inkludert, er det så skråsikkert at motorredskapene alltid er de mest tidseffektive?

Det skal sies at det ikke er en ny sag vi styrer med. Saga er av samme årsmodell som meg selv og som 35 års jubilanter i år er vi ikke splitter nye ferskinger noen av oss. Likevel klarer jeg ikke å tro på ideen om at livet ville blitt problemfritt om jeg bare kjøpte en ny. Jeg gjenkjenner problemet og synes det virker som en fellesnevner man i møte med motorredskaper før eller siden ikke kommer utenom. Er det noe som virkelig er allment i motor- og kraftoverføringsprinsippene må det være nettopp frustrasjonen når de ikke virker. Følelsen av å kaste vekk tid når arbeidsdager ender med å sitte med manualer, skru opp ting og skru de sammen igjen. Enten det er en motorsag, en ryddesag, et aggregat eller en ATV.

Kanskje er det forventningene det er noe galt med, troen på de enkle løsningene, på magiske av og på knapper. Selvsagt kan det også finnes en egenverdi i stellingen og omsorgen for apparatene, noe meditativt, litt som i den filosofiske klassikerromanen Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel der det oppmerksomme vedlikeholdsarbeidet ses som en livsholdning snarere enn en frustrasjon. Visst er det noe vakkert i å ta seg tid til å lytte og justere, i å øve kritisk tenkning gjennom stadig feilsøking og prøving av logiske resonnementer. Men tidsbesparende, tja.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 24.2.18

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.