klimaskeptisk folkesjel. stemmer det at vi innerst inne ikke tro på klimaendringene? 29.10.18

Fvn  #42

klimaskeptisk folkesjel

stemmer det at vi innerst inne ikke tror på klimaendringene?

Denne måneden kom enda en dundrende klimarapport fra FN. Verdens samlede CO2 utslipp må nå halveres innen 2030 skal vi unngå å drive millioner av mennesker på flukt og klare å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grad fremfor Parisavtalens offisielle mål på 2 grader. Oppfordringen er så urealistisk at den er til å le av. Opp med en hånd alle som har tenkt å halvere CO2 utslippet sitt i løpet av de neste ti årene?

Det er noe bagatellmessig over måten det snakkes om klima og miljø på. Alle kan gjøre litt, sies det, som om litt skulle være nok. Kildesorterer vi søpla er vi flinke og holder vi oss til gjennomsnittlig bilkjøring trøster vi oss med å i hvertfall ikke være blant de verste. Det er ikke noe galt med miljøtiltak som matboks, søppelrydding eller kjøttfri mandag. Problemet er når de kun opererer som bonuser i hverdagen, unntak fremfor regler, glansbilder designet for å gi en boost av god samvittighet snarere enn å oppfordre til reell endring.

Selv om klima og miljøspørsmål har vært på agendaen i flere tiår, er det få ting som tyder på at vi vil klare å endre retning innen tidsfristen forskerne gir oss. Fra det norske holdnings- og handlingsmønsteret å dømme kan det se ut som at vi innerst inne ikke tror på alvoret. Vårt klimagassutslipp per innbygger befinner seg godt over det europeiske gjennomsnittet, vi flyr stadig mer og har blant verdens høyeste forbruk. Ikke ser det ut til at vi er interessert i å endre på livsstilen heller. Er det så sikkert at det er nødvendig?

Til tross for øredøvende enighet i klimaforskningen gjennom flere tiår lever vi i en kultur gjennomsyret av klimaskepsis. Litt som det berømte utsagnet til George W. Bush om at den amerikanske livsstil «is not up for negotiation» er også den norske hverdag i praksis skånet. Er det for eksempel stuerent å snakke åpent om forbruks- og flyvaner i vennegjengen? En ting er å diskutere klima på et idéplan men når det gjelder den konkrete hverdag er det noe skremmende tabubelagt over å ta FN rapportene på alvor. Beskyldninger om moralisme og selvgodhet sitter løst, og sjelden er janteloven mer fremtredende enn i diskusjoner om klima og livsstil. Kommer vi noen gang videre om vi ikke engang kan snakke om det annet enn på abstrakt plan?

sjelden er janteloven mer fremtredende enn i diskusjoner om klima og livsstil

 

I et mediebilde med stadig ukritiske reisereportasjer og artikler som «kunsten å reise med langdistansefly» er det ikke rart at klimaforskningen mister relevans og troverdighet. Sammen med politikere som i fullt alvor fortsetter tviholdelsen på fossilt brensel er det vanskelig å se for seg den norske klimaskepsisen miste fotfeste. Om noen skulle ville høre på forskerne drukner en fort i motløshet av hva en som enkeltindivid kan utgjøre av forskjell. Hva har det å si om jeg gjør noe, hvis ingen andre gjør noe? Og er det egentlig enkeltindividets ansvar?

Selvfølgelig er det ikke det. I en undersøkelse omtalt i avisa The Guardian i fjor kom det frem at 100 selskaper har stått for 70 % av verdens totale klimagassutslipp siden slutten av 80-tallet. Selskaper hvorav blant annet norske Statoil, nå Equinor, ble rangert på 37.ende plass. Selv om det fortsatt er vi som enkeltpersoner som legger penger i selskapene, blant annet ved å kjøpe brenselet de produserer, kan vi ikke forvente at verken forbrukere eller markedet selv skal klare å få i gang ordninger der eksempelvis skadevirkninger reflekteres i pris. Til det kreves politisk handlekraft langt utover hva verken markedsliberalisme eller individuell forbrukermakt kan klare.

Men selv om det å rydde i egen hage ikke løser verdensproblemer, gjør det likevel noe med oss. Om ikke annet kan et blikk på egen hverdag være en konkret inngang for å forsøke å forstå vårt tids kanskje viktigste spørsmål. Hva betyr det å ikke bare kildesortere søppel men å faktisk halvere et CO2 regnskap, og er det i det hele tatt mulig? Svar finnes i klimakalkulatorer på nett der helheten av bosituasjon, forbruk, transport- og matvaner omdannes fra å være et svevende tema til å bli konkrete tonn. Ikke før vi får spørsmålet ned på jorda kan vi gjøre noe med det. I følge forskerne har vi enda ti år på oss, om vi velger å tro på de.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 27.10.2018

relaterte artikler:

miljøødeleggelsenes banalitet

Våre enn så trivielle hverdagsvalg er ikke nødvendigvis uttrykk for hensynsløshet, kanskje er de bare en mangel på tenkning, kombinert med en farlig tro på vår egen ubetydelighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.