Med italienere på tur. Lediggang som ikke kan kalles tidsspille

Med italienere på tur

Lediggang som ikke kan kalles tidsspille

Carissima! sier jenta bak disken, kjæreste deg; hva skal det være? Jeg elsker hvordan italienere bruker kjælenavn selv på folk de ikke kjenner. Jeg er på bakeriet og skal kjøpe niste til turen. De kaller meg vakre, kjære og skatt, selv om jeg aldri har vært her før. Foran meg i køen står en eldre mann med stokk og hatt, han får navnet giovanotto, unggutten. Jeg ser etter noe som kan være lett å dele med andre og velger noen små pizzette, myke minipizzaer som ligner kjeks.

Oppmøte

Det er lørdag formiddag og møtestedet vårt er et halvperifert metro-stopp i Roma hvorfra vi lett kan komme ut på hovedveien og ut av byen. Selv om klokken allerede er over ti om morgenen, og vi har halvannen times kjøretid foran oss, er det ingen som har dårlig tid. I dag er fridag. Vi venter på turlederen, han er den som bor nærmest og som alltid ankommer sist. Jeg har kjent Ennio De Perini siden 2004. Prosedyrene er de samme, hver eneste lørdag og søndag, samt noen ettermiddager i uka drar han på tur, og de som vil kan være med. For noen år tilbake ble turene også annonsert i ulike lokale aktivitetsprogram. Det var slik jeg oppdaget de. En friluftslivgruppe i Roma? Det måtte jeg se med egne øyne. Og jammen stod de ikke der midt i hovedstaden på metrostoppet, med fjellsko, vandrestokk og ryggsekker. Etter det drar jeg selv aldri til Roma uten fjellsko. Man ser det vanligvis ikke på grunn av den tette trafikktåka, men går man opp på en av byens syv høyder like etter et kraftig regnskyll når luften er klar ser man tydelig fjellene som omkranser byen. Om vinteren er de ofte dekket med snø. Det må være Roma på sitt vakreste, snødekte fjelltopper rundt de varme fargene og flere hundre kirkespirene.

På vei ut

Ennio er kommet og vi fordeler oss over i to biler. Vi snakker om mat. -Hva lagde du i går? Spør en. Dette er helt vanlig blant italienere. I bilen, på bussen, på jobb, på gata, på treningsstudio, i butikken, overalt snakkes det om mat. – Åh, kokt spinat? Mmm. Hvordan kokte du den? Vann, smør eller olje? Jeg kan denne leken, her er det detaljene som gjelder. Det holder ikke å si til en italiener at vi nordmenn spiser kokte poteter- for hvordan koker vi de? Hvilken farge har de, har vi salt i vannet, hvor mye vann, hvor mange minutter, hvordan serveres de – med ingenting på? Detaljene får italienere til å være stille, de lytter. Og kan man beskrive i detalj, da kan man lage mat, det gir respekt.

Etter en time har vi Roma godt bak oss, og vi kjører gjennom den ene småbyen etter den andre. Vi stopper og tar en pause på BAR, en av disse italienske standardkafeene hvor man drikker og spiser stående langs disken. Ikke alle har hatt frokost før de dro, så de bestiller kremboller og cappuccino. Finnes det en bedre måte å starte dagen på? Kaffe, sukker, bakverk og oppvarmet melk som er så tung i magen at man kjenner seg mett i timevis. Nå er vi snart klare.

Finnes det en bedre måte å starte dagen på? Kaffe, sukker, bakverk og oppvarmet melk som er så tung i magen at man kjenner seg mett i timevis.

Vi parkerer, noen begynner å skifte sko, andre tar av buksa og skifter hele antrekket. Hva går de med? Det er januar men jeg ser ingen som bruker ull. Italienere har ikke samme forhold til ull som oss, de mener det klør. Spør jeg etter ullgarn i garnbutikkene finner de kanskje en kvalitet med tjue prosent ull. Men det var hundre prosent jeg mente, har dere det?  Da forklarer de meg at, carissima, det går ikke an. Her går det i gamle klær, flanell og cordfløyel. Gjerne myke klær som er litt varmere enn vanlig, og som tåler å bli skitne eller revet i om vi må gjennom et kratt.

Uansett vær?

Det er kaldt i dag, det blåser. Januar i Roma kan være alt fra vårsol på fortauskafeene til regn og sludd. Selv om romerene ikke vil vedkjenne seg det, regner det faktisk ganske ofte. Statistisk sett faller det hvert år mer nedbør i Roma enn det gjør i Oslo. Likevel stopper byen opp og utgangene fra metrostasjonene blir til tette propper, der folk heller blir stående å se på, enn å gå ut. Regntøy? Nei, hva skal de med det. Regner det kraftig en lørdag eller søndag blir turen avlyst, men det er sjelden nødvendig. Er det noe italienere kan, så er det å sno seg. Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær sier nordmennene, og går protestantisk rett frem samme hva de støter på. Går man rett frem i Italia møter man bare veggen, det vil si regler, skatt og byråkrati. Så i stedet lærer man seg å se an terrenget. På samme måte er det ingenting som heter «uansett vær», her studeres i stedet værmeldingen slik at er det utrygt for regn nord for Roma endrer man planene og drar sør. Viser det overskyet langs kysten velger man en rute i innlandet. Om vinteren drar man ofte til de åpne store beitelandskapene. Slettene som i mangel av trær og skygge gjør de utholdelige om sommeren, men nydelige resten av året.

Det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær sier nordmennene, og går protestantisk rett frem samme hva de støter på. Går man rett frem i Italia møter man bare veggen, det vil si regler, skatt og byråkrati.

Det er et slikt fjellplatå vi går mot i dag. Vi er halvannen time sørøst for Roma og parkerer like etter den lille fjelllandsbyen Rocca Massima. Her er vi allerede på rundt 700-meters høyde. Vi skal gå enda litt høyere gjennom en bøkeskog helt til det åpner seg opp ved slettene Campo di Segni på 850 moh. Slettene er like ved foten av Monte Lupone, en fjelltopp på circa 1450 meter, men så høyt går vi ikke i dag siden det blåser og er kaldt. Terrenget på slike beitemarker i fjellet er karakteristisk. Her er det ikke vann og myrer overalt som i Norge, men det er tørt, kyr og hester drikker fra små demninger eller gamle murte drikkefontener og beite gjør terrenget lett å gå i. Italia gror ikke igjen.

Spiselige vekster

Vi kløyver oppover bøkeskogen, samtalen går i fisk, laks, sild og potetstappe. Ikke alle er i toppform og det går ikke så fort, men det er heller ikke meningen. Går vi ekstra sakte oppdager vi kanskje vill-hvitløk med den betegnende lukten litt som ramsløk i Norge. Selv om vinteren er det alltid noe spiselig å finne i naturen, som cicoria, en populær italiensk bladgrønnsak som ligner løvetann og tilberedes akkurat som spinat. Eller borragine, vill agurkurt, en hårete bladvekst som smaker agurk og tilberedes på samme måte som squash eller gresskarblomster, helst frityrstekt med ost og ansjos inni. Det mangler ikke på plantekunnskapen, turleder Ennio kan alle planter med forslag til oppskrift. Som regel har de alltid en tom plastpose med seg, og en kniv så de kan ta med noe hjem. Både villasparges, villbrokkoli, urter, engvekster og sopp er populære. I dag er det noen som plukker nyper. Det meste kan om ikke annet lages som risotto. Da starter man med å brune løk, så tilsetter man bladene eller det man har, rører inn den ukokte risen så den får steke litt med det andre, heller over et halvt glass hvitvin som får dampe vekk og deretter gradvis spe på med kraft til risen har fått nok veske og er ferdig kokt. Brennesle for eksempel, gjør seg kjempegodt i en slik oppskrift. Brenneslerisotto.

 

Å gå på tur, typisk norsk?

Jeg leser i boken Naturlig rik som kom i 2007. Om norsk naturfølelse med Arne Næss og utdrag av H.D. Thoreaus livsfilosofi. Hva handler den norske naturfølelsen om, spør boka og refererer til en visstnok særnorsk dragning mot natur. Hvorfor de velger en amerikaner til å beskrive den norske følelsen er uvisst men Thoreaus svar i retning av menneskelige instinkter peker på noe interessant. For menneskelige instinkter er det ikke bare nordmenn som har. Jeg spør italienerne. Hva er det som drar oss mot naturen? Hvorfor kjøre halvannen time i bil hver lørdag bare for å kunne gå? –Det får meg til å slappe av, sier en dame. Det er så avslappende. Flere er enig, det gjelder ikke bare når man er ute men like mye følelsen når man kommer hjem om kvelden. Vi snakker om det kroppslige, og om hvordan opplevelsen av kroppen blir så skjerpet. En sier: når jeg går, glemmer jeg alt. Jeg tror menneskenes problemer bare sitter i hodet. Når jeg går, slutter jeg å tenke, da bare går jeg.

Skru av hodet og la kroppen ta over. Er det ikke dette mye av den norske hyttetrangen handler om, som gleden i vedkløyving? Kanskje er naturfølelsen heller universell enn kulturell. For kan følelser i det hele tatt være kulturelle, når det de handler om er kroppslige opplevelser? Selv om rammeverket varierer fra kultur til kultur burde gjenklangen i oss potensielt kunne tenkes å være den samme. Natur er også så mye mer enn fjell. Kunne vi kalt italienerens lidenskapelige forhold til sol og strand for en særitaliensk dragning mot natur? Nei, for det er ikke særitaliensk. Kanskje er det bare menneskelig. Et åndelig instinkt eller et villmansinstinkt som Thoureau skriver. 

Kunne vi kalt italienerens lidenskapelige forhold til sol og strand for en særitaliensk dragning mot natur? Nei, for det er ikke særitaliensk.

Henrik Ibsen på tur i Italia

Vi fortsetter å snakke om italienere og friluftsliv, om hva det er som drar oss til naturen. De forteller at det de seneste år er eksplodert med turtilbud i Roma. Hvorfor? –Jeg kunne aldri gått alene, sier en dame. -Jeg hadde ikke visst hvor eller hvordan jeg skulle kommet meg ut.
Kanskje er det sant at man trenger en guide. Kanskje er friluftslivet her mer spesialisert enn hjemme. Turgåerne er gjerne én type mennesker forteller de, opptatt av helse, økologi, kosthold osv. Det er ikke så vanlig at hele familier går på tur, det er heller spesielt interesserte voksne som går. Men uten allemannsrett og med strenge vakthunder rundt gårdene er det ikke alltid så lett å vite hvor man kan gå uten å ha med noen som er kjent. Ikke får man opplæring på skolen heller. -Italienske skolebarn drar til Firenze, forteller de meg, ikke til naturen.

Cirka 11 % av hovedstadens fylke Lazio utgjør beskyttede naturreservater i form av nasjonal- eller regionalparker. Her er fjell opp mot 2500 meter, strand og kystlinjer, skog, åpne sletter, elver og varme kilder. Likevel er det først og fremst kulturlandskapet vi forbinder med utflukter i Italia. De dyrkede åsene, fargene, blåningene, skyene. Et landskap som i århundrer har tiltrukket folk til et Italia utenfor byene. I de mange årene Henrik Ibsen bodde i Roma dro også han stadig ut av byen og til landlige strøk. I et brev til Bjørnstjerne Bjørnson hyller han den romerske landsbygda:  «Hvor herlig naturen er hernede; både i former og i farger er det en ubeskrivelig harmoni. Jeg ligger mangen gang halve dage ude mellem gravene på Via Latina eller på den gamle Via Appia og tror det er en lediggang som ikke kan kaldes tidsspilde».

Lediggang

Jeg liker disse ordene. Lediggang som ikke kan kalles tidsspille. De treffer noe helt vesentlig i måten den italienske turstilen skiller seg fra den mer sportslige norske. Etter halvannen til to timers sakte gåing gjennom bøkeskogen og over enga, er vi klare for lunsj. Det gjelder å finne et godt sted i ly, for vi skal sitte her lenge. Turene er gjerne lagt opp slik at man går i to timer, så lunsj i to timer, og så gå to timer igjen, og så ferdig. Mange spiser pasta med tomatsaus fra en liten plastboks. Kanskje litt salat fra en annen boks. Et stykke ost. Litt brød. Vi sender rundt. Som avsluttende runder går det i frukt, kjeks, kaker eller sjokolade. Noen har med litt vin i en gammel vannflaske. Noen en termos med sukret espresso. Måltidet skal være komplett, alt i riktig rekkefølge. Vi har god tid. Om vinteren er det vanskeligere, men det er alltid noen som vil sove litt etter maten. Da strekker de seg ut på presenningene de har med og bruker sekkene som hodepute. Om våren sover alle. Da blir det helt stille i et kvarter til en halvtimes tid og man våkner først når de første begynner å strekke på seg. Som katter som våkner i solen.

Joggetur ikke det samme

Vi er på vei tilbake, det blåser i dag, og egentlig er det litt kaldt. Vi går fort bortover den store sletta, helt til sola kommer tilbake fra skyene, da senkes tempoet igjen, noen synger O Sole Mio (åh min sol). De har snakket om det sosiale ved å gå på tur i lag, og om hvordan de liker disse turene som en aktivitet for å holde seg i form. – Men kunne dere ikke like gjerne bare løpt i parken da? Istedenfor å kjøre halvannen time i bil? Nei, alle er enige, det ville ikke vært det samme. Det handler ikke bare om å komme i form, det er like mye det psykologiske, det visuelle, det uventede ved å gå i naturen. Landskapet overrasker stadig, det er ikke som en kjedelig tur i parken. Så kjenner man heller ikke avbruddet på samme måte i en park som helt ute. Avbruddet fra byen, trafikk, stress, tid og dårlig luft. Hva gjelder selve joggekulturen er turleder Ennio klar: -Mennesket har ingenting med løping å gjøre, vi stammer fra apene, vi er skapt for å gå og bevege oss rolig. Vi er jo ikke akkurat gaseller!

Vi er fremme ved parkeringsplassen og begynner å tørke av oss på skoene. Vi skal tilbake til byen og kanskje er italienerne ekstra omhyggelige på dette siden de også bruker sko innendørs. De gnir dem i gresset og noen bruker en kniv. Ofte ender turene ved at man drar på bygdetrattoria og spiser, før en kjører inn til Roma. Men om vinteren går ikke det, for i Italia er det faste klokkeslett på måltidene og man kan ikke spise middag før tidligst syv. Når sola går ned klokken fem blir det for lenge å vente. Så vi begynner i stedet den lange avslutningsrunden. Alle skal hilse på alle med et kyss hver på hvert kinn. Eller vent, skal vi ikke heller stoppe å ta noe å drikke på BAR før vi kjører inn til Roma? Vi stopper på nærmeste sted langs veien. Vi bestiller kaffe, grappa eller te som vi drikker stående ved disken. Den menneskelige kroppen er salig og tung, rød i kinnene. Klar for kveld, og middag.


Utdrag først publisert i A-magasinet 9.1.2015 «Typisk italiensk å gå på tur», www.aftenposten.no/amagasinet/i/L41qq/Typisk-italiensk-a-ga-pa-tur og på Harvest 30.1.2015 «Reis ikke til Roma uten fjellsko» www.harvestmagazine.no/artikkel/reis-ikke-til-roma-uten-fjellsko