Høstarbeid i bigården. Lyngen er avblomstret, på tide å røve ut honningen 2.10.17

Fvn # 30

Høstarbeid i bigården

Lyngen er avblomstret, på tide å røve ut honningen

Birøkt er ikke alltid til å bli klok på. For nybegynnere er det bare å innfinne seg med forvirringen over at et spørsmål om metode kan ha like mange svar som det finnes birøktere. Det synes å være et fag uten fasit. Kanskje er det egentlig ikke så komplisert, men frem til man har funnet sitt eget system kreves både tålmodighet og en viss frustrasjonskapasitet.

Selv lovet jeg meg at jeg ikke skulle gi opp før det var gått i hvert fall fem sesonger. Nå har det gått fire. Er jeg blitt noe klokere? En trøst i mylderet av råd og metoder er at noen ganger kan det å innse det komplekse, være første tegn på at man i virkeligheten begynner å forstå. Når tingikke lenger er sort-hvitt, men blitt et vell av nyanser man kan spille på og sakte men sikkert orientere seg etter.

I år skulle jeg følge boka, tenkte jeg da sesongen startet. Det varte omtrent halvannen måned, til så godt som halvparten av biene nok en gang svermet, det vil si stakk til skogs og aldri kom tilbake. Det nytter ikke å bare følge fasitsvarene. Birøkt synes å være mer som en form for intuitiv balansering, med brikker som består av alt fra vær, vind- og solforhold, til timing, blomstring, utstyrshygiene, og det viktigste av alt, birøkterens oppmerksomhet.

Den beste læringen er kanskje bare en lapp på kjøkkenskapet med påminnelsen «Hvordan har biene det i dag?». Er det for varmt for dem, kjeder de seg i regnet, er de redd det snart skal bli for liten plass når yngelet klekkes, har de nok mat, blåser det inn åpningen, blir de forstyrret av maur? Lappen kan like gjerne henge året rundt. Selv i dvaletider skader det ikke å ha tankene med på de små husdyrene. Plager musene dem, står de nok i le for høststormene, dekker snøen for kubeåpning deres?

Med bier som forsvant gikk ikke honningsommeren som planlagt, men fortsatt er det ett år igjen av min selvpålagte prøvetid. Uansett hvor galt det går, blir det likevel alltid noe honning. Gjennomsnittlig ligger på 25 kilo honning per kube. Skulle man bare klare halvparten eller selv en tredjedel av dette sitter en likevel igjen med en god bøtte ren rå honning laget av blomstene fra eget nærmiljø. I år er ikke første året biene mine har stukket av, men når den lille gevinsten til slutt tappes på glass er frustrasjonen og problemene fra sommeren fort glemt.

Er det du som har laget honningen?, blir jeg ofte spurt når jeg setter den på bordet. Strengt tatt er det ikke birøktere som lager honningen, de røver den bare. Honning på glass er oftest et direkte produkt rett fra bienes produksjon. Birøkterens jobb er bare overføringen. Å rolig røve tavlene ut fra kuben, uten å pådra seg for mange angrep, for deretter å jobbe honningen ut av de forseglede tavlene

Selv bruker jeg en håndslynge som er en slags diger sentrifuge som sveives i gang med et håndtak. Ingenting er så stemningsfullt som når det rigges til honningfabrikk. For å mykgjøre honningen er det viktig å fyre hardt i ovnen for å holde høy temperatur. Deretter er det bare å dekke gulvet med avispapir og sveive løs for å la sentrifugalkrafta slynge honningen ut av tavlene og ned mot en tappekran. Før tavlene kan plasseres i slynga må imidlertid også bienes forseglingen skrelles av. Er det lynghonning som skal slynges må den også løsnes litt ved å stikkes i, siden denne er seigere enn annen type honning.

Innhøstingen er et omstendelig arbeid, og ikke kan biene etterlates på bar bakke heller. Som erstatningen for den frarøvede honningen helles sukkerlake i et eget type kar designet for at biene kan drikke fra det uten å drukne. Som om det var nektar fyller de kroppene sine med laken og transporterer den inn i kuben for å lage nye forseglede tavler, prikk like honningtavlene. Disse matresservene skal ikke bare holde vinteren igjennom men skal vare helt til våren, og plantene på ny begynner å blomstre.

Høstens innhøstingsprosjekter går slag i slag på den lille heiegården og så fort honningen er kommet på glass venter snart neste prosjekt: griseslakt.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 30.9.2017

relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.