Holder du varmen der oppe. Livet på heia er aldri lunkent 14.1.17

Fvn # 18

holder du varmen der oppe?

livet på heia er aldri lunkent

At det skulle være tøffere å bo på heia om vinteren enn om sommeren, er en myte. Sommer er endeløse aktiviteter fra morgen til kveld. Vinter er vedovn, stearinlys og hvile. Stjerner, måneskinn og en uslåelig stillhet som kan få våren til å lyde som det reneste spetakkel. Ingenting er så stille som når snøen har lagt dyne over jorden. Kombinert med sene morgener og lange kvelder er det en helt egen fred om vinteren. En stillhet i kontrast til det yrende kaoset som snart bryter ut. Årstiden jeg trodde skulle være den vanskeligste har med andre ord vist seg å være den roligste og enkleste. Det eneste er selvfølgelig kulda. Er du ikke mye kald, spør venninnene mine meg.

Skal man først bo uten noen form for elektrisk oppvarming lærer man seg fort noen triks. Viktigheten av å lufte for eksempel. Det er mange som har minner fra en hyttetur om en rå hytte som aldri ble ordentlig varm. Grunnen til at den aldri ble varm er sannsynligvis at man ikke åpnet vinduene. Det er ingenting så vanskelig å varme opp som gammel, rå og stillestående luft. Gufset må ut og det gjøres best med overdreven gjennomlufting, dører og vinduer på fullt gap. Jeg innrømmer det kan stride med vår enkleste intuisjon, men det virker.

Den samme strategien gjelder også for klær. Mange svarer med å barrikadere seg når de fryser. Jeg har gjort det selv og kjenner følelsen av å ligge nærmest parallisert og musestille under en eller flere ytterjakker i håp om at kulda skal forsvinne. Det er paradoksalt, for i praksis gjør man egentlig ikke annet enn å tviholde på den. Har man først fått kulde i kroppen må den ut og ikke stenges inne, akkurat som med gufset i rommet. Vinterjakken må av, og byttes med noe så mykt og lett at man kan bevege seg, rulle på skuldrene og slenge med armene. Som med mye annet i livet er det først når man klarer å gi slipp at man kommer seg videre.

Man kan få et skikkelig varme- og energikick av å tørre å konfrontere kulda, det vet alle isbadere. Jeg husker den første tiden hvordan jeg kunne gå ut om morgenen til frost i gresset, og vaske håret i den kalde bekken. Fullt påkledd lente jeg meg fremover og øste det kalde vannet over hodet. Det kalde varte bare noen sekunder, trikset var å bruke en så stor øse som mulig så det gikk fortere. Hårvask på denne måten var som ti kopper kaffe, det føltes ikke kaldt men våkent.

Noen år senere er baderomsfasilitetene forbedret. De er fortsatt utendørs, men vannet er varmt fra en gedigen vedfyrt kjele. Det er rart hvordan preferansene endrer seg med nye vaner. Moderne baderom som jeg trodde jeg ville savne, ble plutselig heller suspekte idet forskjellen på rørvann og bekkevann ble tydeligere. Det er noe eget med det myke og frie vannet, sammenlignet med vannet fra byenes gamle og endelange rørsystem. Ingenting slår dampende varmt jordvann med einer eller grankvister i. Utedusjen er blitt en turistattraksjon blant besøkende venner. De kommer ikke bare ut rene, men i fyr og flamme. Spesielt om vinteren.

Hva er det med det lunkne liv som tiltrekker oss så mye? Ideen om jevn tempratur året rundt, om varmekabler og fjernkontroller så vi slipper å reise oss. Det behagelige kan fort bli så neddyssende og nummende lunkent at vi ikke lenger kjenner hvor behagelig vi har det.

Hva er det med det lunkne liv som tiltrekker oss så mye? Ideen om jevn tempratur året rundt, varmekabler og fjernkontroller så vi slipper å reise oss. Det behagelige blir fort så neddyssende og nummende lunkent at vi ikke lenger kjenner hvor behagelig vi har det. Litt som gleden ved å spise forsvinner om man aldri helt rekker å bli sulten.

Å holde varmen i en strømløs hytte er ikke noe som kommer av seg selv, man må jobbe for det. Kanskje er det dette det hele handler om, når en må jobbe for selv de minste små tingene trenger en ikke lete lenge etter mening i hverdagen, den gir seg selv.

Egeninnsats gir en egen og usammenlignbar verdi, enten det er fisk en har fisket selv, kaker man selv har bakt eller varmen en selv har felt trær og hogget ved for å kjenne. Det vil nok aldri bli noen anstendig og jevn lunk i hytta på heia uten strøm. Men så er det heller ikke det lunkne det siktes mot, eller det jevne. Synet av flammer og strålevarme mot bar hud er en annen måte å holde varmen på.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin 14.1.17