I hastighetens vold. Kan fart være en forurensing? 24.12.17

# 34

i hastighetens vold

kan fart være en forurensing?

Kappløpet er straks over. Butikkene vil stenge og jula ringe inn. Nå kan alle sette seg, synger kirkeklokkene, og lover om fred, kjærlighet og det vi ønsker oss mest av alt, tid.

Førjulstida er et maraton. Dagene blir kortere og listene med gjøremål lengre. Ting skal handles, pyntes og planlegges. Til tross for trøstende julelys er det aldri så mye stresstemning i handlegatene som ukene før jul. Det er den akselererte forbrukerkulturs forestilte sluttinnspurt, med butikker som står på sidelinjen, heier og roper.

Som med alt annet i våre moderne liv vil vi helst at det skal gå fort, men er det slik at vi kommer fortere i mål om vi løper? Tempoet og streven etter å henge med er verken særegent eller unikt for desember måned, bare mer karikert. Unntaken noen få hellige stopp, som juledagene, går maskineriet året gjennom. Løpehjulet mot mer forbruk, mer arbeid, mer fornøyelse etc.

Tidsbesparelse er blitt et ideal i seg selv med ukritisk favorisering av hjelpemidler som får oss fortere frem og får de daglige gjøremålene raskere unnagjort. Hva og hvem er det vi skynder oss for? I følge den franske tenkeren Paul Virilio er besettelsen av tid og hastighet et av de største kjennetegnene ved vår sivilisasjon. Han kaller tenkningen sin for dromologi, etter det greske ordet dromos som betyr rask bevegelse eller kappløp. Virilio analyserer det destruktive ved hastigheten og kaller det etter samme terminologi for dromofærisk forurensing av vårt miljø.

Bruken av begrep som forurrensing kan med fordel utvides. Økologi og miljø er mer enn bevaring av artsmangfold, mennesket er også natur. Det er ikke bare vann, jord og luft som kan bli forurenset, våre egne kropper kan også det. Siden også mennesket er en form for et sårbart system avhengig av en viss balanse, kunne vi i kontekst av miljøtiltak likegjerne stilt spørsmål om hva som er våre egne optimale livsvilkår. Forutenom målbar fysisk forurensing som eksos i lufta, er det flere aspekt som kan være relevant å dra inn, for eksempel sosial eller mental forurensing. Det er etablerte begreper som finnes allerede. Men hva med hastighet, og den såkalte dromofæriske forurensingen?

Det har i år vært tredve år siden Virilio først introduserte begrepet og hevdet vi overser betydningen bevegelse og fart spiller i samfunnet. Dyrking av tempo og hastighet er uttrykk for en konkurransementalitet som har infiltrert tidsforståelen i livene våre. Hastighet er krigen og konkurransens logikk, kun de hurtigste vinner. For å forstå vår tid må vi forstå hastighet. Vestens overtak har for eksempel ikke vært ressursmessig, men hastighetsmessig.

Jaget etter å gjøre mest mulig, fortest mulig, er også kjernen i de økonomiske idealer. I en verden der tid er penger er hastighet penger spart. I hastighetens vold er det ikke bare kvalitet som står i fare for å fordrives, også erfaring. Vi rekker ikke gjøre ting selv, så vi gjør snarveier i stedet, uvitende om at de tidseffektiviserende snarveiene i virkeligheten ikke fører til annet enn høyere akselerasjon i hjulet vi fortsatt forblir løpende i.

I hastighet mister vi oversikt, vidsynet snevres inn og refleksjon erstattes av refleks. Fart forstyrrer oss fra å tenke, fra vår evne til å gjøre langsiktige beslutninger og til å orientere oss. Ved første øyekast kan det virke konservativt å ville sakke ned farten, men i virkeligheten er det hastigheten som er konservativ der den i sitt tunnelsyn ikke evner å romme plass for forandring.

Om ikke langsomhet er en direkte del av julens budskap, gir dagene like fullt en nydelig anledning til å sakke ned. Sitte lenge ved bordet og kanskje kjenne etter, om det er sant at hastighetsutviklingen trenger et forsvar.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 23.12.17

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.