Gründer for alle pengene. Jeg er på gründeruke i Hemsedal. vi skal lære om markedsføring, kalkyler og likviditetsbudsjett. hvordan kom jeg fra heiegården og hit? 6.5.17

Fvn # 23

gründerkurs

gründer for alle pengene

jeg er på gründeruke i Hemsedal. vi skal lære om markedsføring, kalkyler og likviditetsbudsjett. hvordan kom jeg fra heiegården og hit?

Jeg er på hyttetur med Kulturringen, det lille opplæringskontoret for tilrettelegging av utdanning og fagbrev i verneverdige håndverksfag. Vi er ti lærlinger med på turen, to smeder, to trebåtbyggere, en gjørtler, en filigransølvsmed, en salmaker, en strikkelærling, en møbelsnekker for gamle restaurasjonsteknikker, og meg, kurvmakerlærlingen. Vi representerer utdanningene ingen vil ta og  som derfor støttes med egne ordninger for at de ikke skal dø ut. Håndkunnskap som har utviklet seg gjennom hundre og tusener av år, men som i dag kun står igjen som kuriositeter.

Til tross for fire år lang utdanning og unik fagkompetanse er det selvfølgelig ingen som kommer til å ansette oss.  Jobbene må skapes selv, derav det obligatoriske gründerkurset. Vi sitter rundt et bord og diskuterer posisjonering i markedet. Jeg kan ikke si at det var de storstilte forretningsideene som fikk meg til å gå i gang med kurvmakerfaget. Det var heller det konkrete og håndfaste ved flettingen, kvaliteten i de solide kurvene, estetikken og forankringen i en mange tusen år lang tradisjon. Mulighetene for å dyrke sine egne materialer og drive selvstendig produksjon, selv på en gjengrodd og strømløs heiegård i indre Agder.

I en tid som drukner i plastikk, er det et tankekors at drømmen om lage bruksgjenstander i bærekraftige og lokaldyrkede materialer skal fremstå som både gammeldags og utopisk.

I en tid som drukner i plastikk, er det et tankekors at drømmen om lage bruksgjenstander i bærekraftige og lokaldyrkede materialer skal fremstå som både gammeldags og utopisk. Det er få som vil tro at man virkelig kan leve av å være kurvmaker på Sørlandet i dag. Eller for den saks skyld trebåtbygger, smed, salmaker, eller messingstøper. Men er det ikke akkurat slike fag vi trenger? Er de egentlig bakstreverske, eller er de snarere fremtidsrettede?

Tilbake til gründerkurset. Vi lærer om å ha selvtillitt og tydelige mål. Om å finne våre drømmekunder og definere vårt nisjestatement. Om forretningsplaner og oppstartskostnader. Om kommunikasjon, eller storytelling som er blitt det nye ordet for reklame. Om viktigheten av å iscenesette en historie, og ikke minst å legge oss selv inn i historien. Det er ikke hva vi selger som betyr noe, sier Petter Stordalen, men hvordan vi selger det. Vi får tips om hvordan vi kan lage videoer der vi byr på oss selv, hvordan de bør starte og slutte, hvor vi skal se i kameraet og hva vi bør si.

Jeg kan egentlig ikke klandre opplegget, men stenger ørene likevel. Jeg er ikke enig med Petter Stordalen, er det et sted det lokalproduserte håndverket kan skille seg fra butikkjedenes masseimport, så er det nettopp i hva som selges og ikke i kommunikasjonsstrategiene. Kurset er ment for å forberede oss på virkeligheten, men er det egentlig en virkelighet vi ønsker å bli tilpasset i? Det er ikke bare trass som gjør at jeg lukker ørene, jeg tror oppriktig at for mye næringslivssjargong er skadelig for tankene våre. På kurset presenteres vi for viktigheten av nettverksbygging, identifisering og kartlegging av powerfriends, men hva gjør et slikt blikk med relasjonene våre og synet på hverandre? Og ikke minst, hva gjør det med oss selv når identiteten vår oppfordres til iscenesettelse for å selges som en vare?

Det var ikke for merkevarebygging at jeg flyttet til skogs. Kanskje var det snarere for å skape en annen hverdag, på sidelinjen av den ivrigste forbrukerkulturen der alt baserer seg på kjøp og salg. Å forsøke å skape seg et levebrød av jorden man bor på er noe mennesker har drevet med i årtusener, gründer eller ikke. Men at varen nå er blitt historien, fremfor tingene i seg selv er relativt nytt. Jeg tviler ikke på at markedsbransjen har rett i at det fungerer å selge seg selv, men det er farlig, når selv livsstil gjøres til en vare, slutter det å være et liv.

Først publisert i Fædrelandsvennnens helgemagasin God Helg 6.5.17