fomlende etikk om menneskets natur. hva vil vi at et liv skal være? hva skal vi kunne vite om ufødte barn, og når skal vi kunne vite det? 19.1.19

Fvn # 44

fomlende etikk om menneskets natur

hva vil vi at et liv skal være? hva skal vi kunne vite om ufødte barn, og når skal vi kunne vite det?

Det er i år femten år siden bioteknologiloven første gang trådte i kraft i Norge, loven som fortløpende skal rettlede og regulere bruk av assistert befruktning, fosterdiagnostikk, forskning på befruktede egg og kloning. Få fagfelt kan sies å berøre kjernen i livet mer enn bioteknologi, og med uavklarte etiske dilemmaer på løpende bånd, står også dette feltet i likhet med all annen teknologi, i fare for å utvikle seg raskere enn tankene.

Begreper som menneskeavl og sorteringssamfunn har gjennom moderne genteknologi fått en ny aktualitet som ikke lenger kan stemples verken søkt eller overdreven. Det er ikke bare klimaet, havet, biologisk mangfold eller geologiske jordlag som endrer seg under menneskets hånd. Selv vår egen evolusjon har vi i dag reelle muligheter for å påvirke, blant annet gjennom den mye omtalte genredigeringsmetoden Crispr som effektivt korrigerer, fjerner og erstatter DNA. Det største gjennombruddet i Crispr-forskningen så langt, skjedde i Kina for bare få måneder siden da et genredigert menneskeembryo for første gang ble satt tilbake til livmor og gjort til liv. Selv om genetisk korreksjon av befruktede egg til nå har fremstått som et ubestridt tabu, synes det likevel å ha vært enighet om at det kun har vært et spørsmål om tid før metoden ville utprøves.

At begrepet eugenikk i dag kan gi dårlig magefølelse og uheldige assosiasjoner, betyr ikke at tankegodset er dødt.

Ideen om forbedring av menneskelig genetikk representerer på ingen måte noe nytt. Eugenikken, læren om forbedring av arvelige egenskaper i en befolkningen, hadde sin gullalder på 20- og 30-tallet like før andre verdenskrig. At begrepet i dag kan gi dårlig magefølelse og uheldige assosiasjoner, betyr ikke at tankegodset er dødt. Fra det såkalt transhumanistiske miljø på filosofisk institutt i Oslo er det snarere kommet flere utspill de siste årene som alle tar nyeugenikken, eller det de kaller den positive eugenikk i forsvar. Argumentet deres er som følger: om vi med dagens teknologi har muligheter for reell forbedring av det menneskelige arvematerialet, har vi ikke da en moralsk plikt til å ta denne teknologien i bruk?

Ikke bare har vi valget om hvordan vi ønsker at babyer skal lages, men også hvilke babyer vi ønsker.

Med unntak av noe helsepersonell, er det få som har klart å komme med artikulerte motsvar til transhumanistenes nøkterne argumentasjon. For hva er egentlig den prinsipielle forskjellen mellom kurering av sykdom før eller etter et menneske er født? Hvor går grensene mellom kurering og forebygging på den ene siden, og forbedring av mennesker på den andre? Med dagens kunnskap og teknologi står vi nå i en helt ny situasjon hva angår både reproduksjonsteknikker og muligheten for kontroll over menneskelig arvestoff. Ikke bare har vi valget om hvordan vi ønsker at babyer skal lages, men også hvilke babyer vi ønsker. Vet vi egentlig hvor vi står i disse sakene, og klarer vi i mangel på religion å trekke tydelige grenser for hva et liv skal være?

Da abortsaken uventet blusset opp i fjor høst ble den flere steder presentert som om den skulle være en etterlevning fra 70-tallet. Den står igjen som en av fjorårets viktigste saker og mobiliserte demonstrasjoner over hele landet. Men er situasjonen den samme i 2018 som den var for 40 år siden? Selv om kvinners rettigheter selvsagt må være den viktigste bærebjelken i enhver abortlovgivning, er det feil å blindt skyve selvbestemmelsesrett foran seg i et landskap som blir stadig mer tåkete. Når først valget foreligger er det åpenbart at dette bør tilfelle kvinnen, spørsmålet er kanskje heller hvor mange valg vi ønsker å få, hvor mye vi ønsker å vite.

Krfs symbolsaker om fosterreduksjon og sykdom hos foster som grunnlag for senabort kan virke som detaljer i lovverket, men er det et sted vi bør spisse ørene fremover er det nettopp i de glidende detaljene. Det er ingenting gammeldags over å sette spørsmålene på dagsorden, snarere er det sannsynligvis her fremtidens vanskeligste dilemmaer vil ligge.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.