Hva kan man egentlig gjøre i en by? Annet enn å ta til takke, la seg blende i tilbudene, glemme hvor de kommer fra og sige inn i boblen om at det er slik det skal være 23.2.18

jeg flytter til skogen

Jeg flytter til skogen. Til et sted hvor jeg kan gjøre noe. Lage og ikke bare kjøpe. Det er ikke noe å gjøre i byen, ingen sted å stable materialer, montere et sagbruk, lage grisebinge eller spille musikk med aggregat, når det passer. Ingen plass for å plante frukttrær, lage alleer, slå med ljå, bygge badsstu eller øve seg på trekkspill uten å bli hørt.

Jeg flytter til skogen, til et sted med plass. Vekke fra byenes gnienhetskultur, tellingen av kvadratmeter og minutter. Tanker som orienterer seg mot pris, langs bonede butikkgulv og mantraer om valg. Valg som egentlig ikke finnes, som er kunstige, som skulle vært diskvalifiserte lenge før de ble satt på transport. Valg som i virkeligheten ikke er annet en variasjoner av råtne arbeidsforhold, petroliumsindustri og manipulering av dyr, pakket i ulike ideer som vi skal kunne føle oss rike av å velge mellom. Gi oss en følelse av overflod, i et land som som ikke lenger husker smaken av ferske poteter eller gjenkjenner kvalitet i ting som er ment for å vare.

Hva kan man egentlig gjøre i en by? Annet enn å ta til takke, la seg blende i tilbudene, glemme hvor de kommer fra, lette fra bakken og sige inn i boblen om at det er slik det skal være. At lån er noe man får og ikke noe man tar. At muligheten til å være borte hjemmefra hver dag er en lykke og en fortjeneste. At samvittighet ikke finnes og at ansvar bare er en innbilning. At det ikke er ens egen bil som lager oppvarming eller ens egne t-skjorter som ansetter barn.  Hva kan man egentlig gjøre i en by, hva er den nyliberalistiske forbrukerens rolle, og finnes det realistisk plass til andre roller i jungelen av butikker og tjenester basert på kjøp og salg, i et samfunn der alle er frie til å gjøre de som de vil, så lenge de forblir innenfor den stadig trangere biopolitiske ramme av gjeld, arbeid og effektivisert fritid?

Kanskje er drømmen om skogen ikke annet enn en annen boble, et annet ferdigdefinert alternativ like klisjefyllt som det første. Kanskje er troen på en renere tilværelse den mest virkelighetsfjerne ideen av dem alle. Jeg flytter likevel. Om ikke annet fordi begerene med bær på butikken ikke er bra nok. Fordi jeg heller vil hente mat med kniv, barfot i gresset. Fordi jeg ønsker å tenke, fra et ståsted der reell kritikk ikke allerede er umuliggjort av mine egne kompromisser og selvmotsigende integritet.

Det trenger ikke være en skog, bare en åpning, en mulighet, en båt, et arvet besteforeldrehus, en øy, en hytte eller et hjemsted. Et sted som ikke er en felle, som ikke fordrer en lovnad om alle sine dager i bankenes tjeneste, men muliggjør et liv i egen disposisjon. Helst med jord og plass rundt seg. Jo enklere jo bedre. Hva trenger man for å leve komfortabelt, og hva er den moderne oppfatning av det komfortable liv?

Jeg flytter til skogen, for jeg trenger ikke det lunkne. Jeg vil ha vedovn og vinternatt. Kaldt rom, varm dyne. En stue og en rytme som endrer seg med årstidene. Arbeidsdager bevegelige som lys, vær og vind. Morgentid og kveldstid som forskjellige verdener. Hvorfor sperre av for endringene,  jevne de ut med en inneverden der alle dager er like? Kanskje liker vi det fastlåste, den kunstige tryggheten om at ingenting endrer seg. En stillstand som tillater passivitet, da det ikke er ens egne valg som fører retningen men en uskiftelig og angivelig ramme som allerede er gitt.
 
I de lys- og temperaturregulerte hjem leves det som om vakumet skulle være det høyeste ideal for komfort. Konstant opprettholdelse av lik luft, temperatur som i gjør at armhår aldri trenger å reise seg eller skjorter aldri trengs å tas av. Lys som gir illusjon om en tid som står stille og dager som ikke ender. Det gjør ingenting om det durer. Likesom kjøleskapets streben etter sitt eget sterile miljø. At det aldri blir stille er kanskje i det hele en fordel, for liv og rytmer som er ment for å holdes i gang. For ikke å stoppe opp men umerkelig fortsette å danne bakgrunn for hverandre.

Stagnert dur. Bevegelse i stillstand. Hånd i hånd med vakumerte hjem går drømmen om avkobling. Utmelding som kontrast til arbeidets betalte tilstedeværelse. Å koble av, sier vi, med slørete blikk, når ønskelisten for ferie og fritid legges. Å slippe å  være med, å slippe å være tilstede. Å koble av, tre inn i et vakum som ikke bare er hudens, men tankenes, det høyeste vakum av de alle. Stillstanden vi lengter etter mest av allle og rømmer til ved enhver anledning, pausene, minuttene på do, når partneren er på do, under dyna før man sovner eller på puta før man står opp. Skjermen, stedet hvor verken ansvarlighet eller integritet teller, hvor det eneste som gjelder er bekreftelsen i hverandre, deltakelse i kulturens jevne og durende bakgrunn.

Men hva om tilstedeværelsen ikke var betalt, hvordan skulle den da blitt disponert, hva skulle hentet den frem? Jeg flytter til skogen, for å undersøke om det også kan finnes frihet i det påkoblede.  Om det er sant at den høyeste komfort er å rømme, eller om det snarere finnes mening i å bli sliten, sulten, kald, varm, mett. I å tenke sine egne tanker, når den objektive støy forsvinner og solnedgangen legger nye rammer i en mørk og stille stue. For å undersøke hva det gjør med relasjoner, med blikk, kontakt og fornemmelse av hud. Når alt ikke bare går av seg selv, men en må være aktivert, hente ved for å varme seg og vann for å vaske seg. Vil aktivertfølelsen gi mer eller mindre ro, bedre eller dårligere kontakt?

Det gjør ikke noe om det er langt å gå. Om bilene ikke kommer frem. Noen jogger, jeg kan gjøre dette. Bære melk, mel og skittentøy inn og ut av skogen, når jeg skal hjem eller ut. Det er ingen andre som går tur i skogen ved midnatt, bare meg, med tingene mine, på vei hjem. Men kan en bo  slik på ordentlig? I månelys fremfor skjermlys. Det har vært spørsmålet hele tiden. Finnes det rom for et liv og ikke bare et eksperiment, og hva betyr det å bo på ordentlig, er ikke eventyret uansett best? Seks år er gått og jeg er her enda, i en hverdag som enda ikke kjennes som en hverdag, men  en utopi.

Skrevet for bokprosjekt i regi av kunstner Lars Monrad Waage

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.