En verden i plast. Hvorfor tviholder vi på bruken av plast? 22.10.17

Fvn # 31

En verden i plast

hvorfor tviholder vi på bruken av plast?

Jeg er på dugnad i Søgne etter flommen for noen uker siden. Store deler av en nydelig vingård er ødelagt etter at elva steg og lagde ny trasse tvers gjennom rankene. Den ellers så idylliske elvebredden ser ut som en slagmark. Veltede trær og grener ligger strødd og de av vinstokkene som ikke er tatt av vannet ligger bedrøvelig på bakken.

Det er ikke bare vannets krefter som krever opprydning, vel så mye jobber vi med alt vannet har bært med seg. To døde sauer henger i trærne og det er plastikk overalt. Som en makaber julepynt henger plasten i hvite strimler surret rundt trærne samt vinstokkenes staur og ståltråd. Vi vasser i søppel, det føles som å være i et u-land. Hvor kommer all plastikken fra? Jeg vet at over åtti prosent av havoverflaten visstnok er dekket av plast, men hvem skulle tro at det fløt så mye i Søgneelva?

Mesteparten av plasten vi plukker opp er bondeplast, den hvite tjukke plasten som det pakkes rundt fem millioner rundballer av i Norge hvert år. Ved siden av de gigantiske plastflakene flyter det også av mindre mer tynnslipte plastdeler som for det meste ser ut til å stamme fra plastposer. At plastposer fortsatt er lovlig i Norge er et mysterium. Ikke bare er de lovlige, men de er til og med i fri distribusjon og pushes daglig fra butikkene som om de skulle være en nøytral vare. Flere byer, delstater og land rundt om verden har allerede gått i gang med å forby plastposer. Spesielt de afrikanske landene med Rwanda i spissen, har vært foregangsland når det gjelder å forby bruk, produksjon og import av plastposer.

Når bildene av Sotrahvalen dukket opp tidligere i år var det flere, selv av partiene, som tok til orde for plastposeforbud i Norge. Hvalen som døde av sult fordi 30 plastposer blokkerte for tarmsystemet, gjorde det synlig for enhver hva plast i havet kan bety for havlivet. I praksis ser det likevel ut til å ta lang tid før de norske myndighetene klarer å matche de afrikanske ambisjonene. Med handelsnæringens egen poseavgift på 50 øre som skal tre i kraft fra 1 januar håpes det kun på en 20 prosents nedgang i posebruken.

Egentlig burde det være noe vakkert over ting som er skapt for å vare. En pose som bruker 100 år før den brytes ned, eller en flaske som bruker 450 år. Det paradoksale er at de holdbare materialene beregnes til engangsbruk. Det sies at plastikken egentlig aldri forsvinner, men bare brytes ned i mindre og mindre partikler. At all plastikk som noen gang er laget på jorda, fortsatt er her. En ting er de bitene store nok til å kunne plukkes opp, men hva med de minste partiklene som kom med elveflommen? Mikroplasten som vi ikke finner men som antageligvis allerede har blandet seg i jordene.

Plasten som flommer i havet og i elvene er bare en brøkdel av plasten som i virkeligheten omgir oss. I vårt petroliumsbaserte plastsamfunn er det ikke bare naturen, hav og matjord som må gjøre plass til opphopningen av plastikkprodukter. Som Barbie og Ken lever vi i hus dekket av plastikk, med plastikkmaling på veggene, plastikk i gardinene, i møblene, i klærne våre og i undertøyet. Vi pusser tennene med plastikk, pakker maten vår inn i plastikk og smører huden inn med kosmetikk og hudpleie tilsatt mikroplastpartikler.

Det er ikke sikkert det er farlig, sier forskerne. Kanskje er det for tidlig for dem å si noe om, det er tross alt ikke mer enn seks-syv tiår siden vi begynte å marinere hverdagen i petrolium slik vi gjør i dag. Den fysiske opphopningen er synlig, verre er det med effektene av plastindustriens kjemikaliebruk. Trolig vil miljøgifter i alt fra matemballasje til leketøy få stadig mer oppmerksomhet jo mer vi lærer om de.

Alternativene til det meste av hva vi bruker plast til i hverdagen finnes; matbokser i stål, bivokspapir til å pakke inn mat, bærenett i tekstil, bioposer til avfall og fryseboks, vaskesvamper av cellulose, tannbørster av bambus, drikkeflasker i glass, for ikke å snakke om sertifiserte klær i ull, lin, bomull og silke. I tusenvis av år har mennesket levd uten plastikk og mulighetene er der enda.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 21.10.17

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.