Eksklusiv overflod. Det bugner av bær og sopp, men har vi råd til å plukke det? 19.8.17

Fvn # 28

eksklusiv overflod

det bugner av bær og sopp, men har vi råd til å plukke det?

Ferien er over og jeg er tilbake på læreplassen, det lille kurvmakerverkstedet i Søgne hvor jeg tilbringer den tre og et halvt år lange læretiden for å få fagbrev som kurvmaker. Denne høsten har vi fått enda en lærling og det offisielle tallet på kurvmakerlærlinger i landet er dermed steget fra tre til fire.

Med en ekstra hånd i bedriften bestemmer vi oss for å starte sesongen med en innhøstingstur for å samle materialer til høstens produksjon. Det er observert sjøsivaks i badevannet like ved, et sjøgress som tradisjonelt er brukt til fletting av kurver, sivsko og stolseter. Vi tar med hver vår ljå og padler opp den trange elva med en rotbåt på slep som vi skal legge sjøgresset i. Det føles litt som å være på safari, selv om vi bare er i Søgne. For en arbeidsplass, tenker jeg.

Det som en gang var hverdagskost for mange håndverkere, føles i dag som et privilegie. Å høste sine egne materialer og emner i naturen hører ikke lenger hjemme i det norske arbeidsliv. Burde vi ikke heller importert sjøgress fra et land med fattigere arbeidere og fått det fløyet halve kloden over, ville ikke det vært mye mer rasjonelt?

Sjøgress importeres vanligvis fra Kina, selv om vi finner flettbare sjøgressarter som sjøsivaks viltvoksende i ferskvann over store deler av landet. Selv i de tradisjonelle jærstolene brukes ikke lenger jærsk siv, men kinesisk. De norske naturmaterialene er rett og slett blitt for dyre, til tross for at de i mange tilfeller er gratis.

Av alle steder var det som student i Roma at jeg selv første gang ble bevisst verdien og overfloden av viltvoksende nyttevekster. Som medlem i en friluftsgruppe lærte jeg om villhvitløk, villasparges, mynte, timian, villbrokkoli, nyperoser, steinsopp, løvetannblader og agurturt. For italienerne handlet sanking i naturen selvsagt om mat.

Den siste tiden har det også i Norge blitt stadig mer fokus på nyttevekster. Aldri har det dukket opp så mange nye titler om ville vekster og gratis mat i bokbutikkene som nå. Å sanke av naturen handler ikke bare om sære nyttevekster som sjøsivaks eller ugress. På denne tiden av året handler det like mye om blåbær, bringebær og kantareller. For ikke å snakke om eplene som om en måneds tid vil renne i gatene i byenes villastrøk. Selv de mest flekkete epler blir til vidunderlig eplemos om de bare skrelles og kokes.

Den enkleste måten å sylte på er å koke opp frukten eller bærne til 90 grader og så ha de i rene kokte glass. Da bør det holde seg holdbart lenge, selv uten konserveringsmilder. 75 grader er hva som trengs for at det hele skal bli sterilt, med 90 grader har man en buffer. Sukker kan tilsettes for smak, men er ikke alltid nødvendig. Eplene for eksempel, koker jeg uten noen ting. Da er det bare ren frukt og glassene kan spises med skje når vinteren kommer i motsetning til de industrielle syltetøyene.

En enda enklere konservering er tørking. Spre for eksempel blåbærene utover store fat og la de bli tørre enten i ovn, i sol eller av seg selv, så får man blåsiner, litt som rosiner. Tørre små godterier som fort eser ut igjen om man bløtlegger de. Et årsforbruk av blåbær til søndagspannekaker bør ikke koste mye mer enn en til to dager. Å plukke epler går selvsagt enda fortere siden de er større.

Spørsmålet er om vi fortsatt har råd til å plukke de, plukking tar tid. En ting er fritiden vår, noe annet er arbeidslivet. Det er noe ironisk over at det kun er de dyreste restaurantene som har råd til å servere ugress. Pressede restaurantøkonomier skreller ikke engang sine egne poteter og må ta til takke med vakumpakket og ferdigkokt vare. Ressursene kan ligge rett utenfor døren men den økonomiske logikk gjør dem likevel utilgjengelige.

Mye av hva nordmenn har levd av i generasjoner, det være seg bær eller siv, har i dag blitt for tidkrevende kostbart til at vi kan ta oss råd til det. Er kinesisk sjøgress og importerte øst-Europeiske bær eller kantareller virkelig toppen av rikdom? At levestandarden øker betyr ikke at kvaliteten gjør det.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 19.8.2017