arbeid for arbeidets skyld. hva sier det om samfunnsverdiene når det å være i arbeid blir viktigere enn arbeidet som utføres? 23.9.18

Fvn # 41

arbeid for arbeidets skyld

hva sier det om samfunnsverdiene når det å være i arbeid blir viktigere enn arbeidet som utføres?

Sommeren er over, dens rytme for lengst ristet vekk. Lange dager i fri disposisjon, roten til alt vondt, skal vi tro et samlet politisk Norge.

Aldri har idealet om arbeid stått sterkere enn i dag. Troen på at vi jobber mindre nå enn tidligere er en myte. Tar vi kvinners inntog i lønnsarbeidet med i betraktning, har den norske husstand som helhet aldri tilbrakt mer arbeidstid utenfor hjemmet enn den gjør i dag. Og mer må det bli, sier politikerne, skal vi klare å ta vare på dagens velferdsnivå også i fremtiden.

At vi i 2018 skal stå ovenfor dette prekære behov for arbeidskraft er et paradoks. Hva skjedde med det forrige århundres fremtidsvisjoner om frigjorte tidsressurser takket være maskiner? Drømmene om at vi i fremtiden kun skulle trenge et minimum av arbeidstimer for å dekke det nødvendigste? Det moderne Norges umettelige inntektsbehov handler neppe kun om en kommende eldrebølge. Deler av behovet ligger vel så mye i det politiske ønske om en klamring til den oppadstigende veksstraten, koste hva det koste vil.

I planlegging av fremtidens økonomi handler det ikke om hvordan vi kan beholde det forbruksnivå vi har i dag, men om hvordan vi innen 2060 skal tredoble det. Forventningene om slik hinsides vekst har ført oss i et vanskelig spor, hvordan finansiere velferd i et land der forbrukere forventer å betale stadig mindre for mer? En gang stod matutgifter for nærmere førti prosent av utgiftspostene våre, i dag er det såvidt tolv prosent.

Økte skatter i fremtiden hadde ikke trengt å bety at vi får mindre penger å rutte med, det kunne bety at vår private kjøpekraft kun ble doblet i stedet for tredoblet. Eller i mest radikale tilfelle, ble jevnet ut på det nivå vi som verdens rikeste land har i dag. Hvorfor er dette så utenkelig? Til tross for et skrikende behov om kursendring i våre forbruksmønstre, synes den nyrike leken der vi flotter oss med billige klær og reiser, å være fredet i norsk debatt om arbeid og økonomi. Ettersom en omfordeling av overskuddet synes å være utenfor vår fantasi blir den eneste løsningen mere overskudd til alle, flere i arbeid, mest mulig, snarest.

Med bølgen av eldre som argument synes arbeidets nye posisjon å ha blitt en både akseptert og integrert del av vår tids kulturelle boble. Kvinners tidligere plikter om å ta vare på de nærmeste er erstattet av en ny moralsk plikt om å vare på norsk økonomi. Å stå utenfor et lønnsforhold er nesten som sykdom å betrakte, og deltidsavtaler blir ubemerket omtalt som feller. Men hva skjer med arbeidslivet i et samfunn som tviholder på lønnsarbeidet som eneste legitime livsform, samtidig som stadig flere av dets arbeidsoppgaver gjøres overflødige takket være digitalisering og ny teknologi?

Kvinners tidligere plikter om å ta vare på de nærmeste er erstattet av en ny moralsk plikt om å vare på norsk økonomi.

Det er den siste tiden kommet flere bøker av forskere som forsøker å peke på det de felles karakteriserer som en innholdsløs arbeidskultur sprunget ut av idealet om arbeid for arbeidets skyld. Den svenske sosiologen Roland Paulsen har skrevet doktorgrad om det han kaller tomt arbeid, danske Dennis Nørmark og Anders Fogh Jensen kalles det for pseudoarbeid, og sosialantropolog David Graeber for bullshitjobs. Uten å undergrave viktigheten av arbeidsressursene som fortsatt driver store deler av våre samfunnsfunksjoner, forsøkes det likevel å sette å sette fingeren på en økende trend av stillinger som skapes for powerpoints og skjemaer. For ikke å snakke om den enorme arbeidsstyrke som under ordet innovasjon dedikerer tid på å skape som behov som ikke finnes.

Senest denne måneden kom også et norsk bidrag om arbeidets rolle i våre moderne liv ut gjennom boka Et fritt liv. Om å ønske seg noe annet i verdens rikeste land av Simen Tveitereid. Normen om økt arbeid som eneste fremtidsvisjon utfordres. En skal i hvertfall å tørre å stille seg spørsmålet hvorvidt det er riktig at alt arbeid per definisjon er verdiskapende, og hvilke konsekvenser en kunne sett for seg at det hadde fått for samfunet, miljøet, relasjonene og livene våre, om alle tvert om, arbeidet litt mindre.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 22.9.18

relaterte artikler

det lønnsomme liv

Kan vi stå i fare for å bli så rike at vi ikke lenger kan ta oss råd til å gjøre ting hjemme? Det er ikke lenge siden én lønning var nok til å forsørge en hel familie. For unge som vil etablere seg i dag er det en umulighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.