Den nye selgeøkonomien. Hva skjer med blikket vårt når alt blir en vare? 9.7.16

Fvn # 9

den nye selgeøkonomien

hva skjer med blikket vårt når alt blir en vare?

Moteordet deleøkonomi klinger innovativt og moderne. Hvorfor eie når du kan leie? Både miljøvernere og næringsorganisasjoner priser den nye delingsmentaliteten sharing is caring. Men når ble det å selge det samme som å dele? Selv om ordet allerede ser ut til å ha tredd inn i vårt faste vokabular, er det flere som har kommentert den naive og kanskje til og med absurde bruken av verbet å dele. Til tross for nyskapende formidlingsplattformer har den gamle ideen om å tjene penger på utleie, enten det er av verktøy, arbeid eller eiendommer, ingenting med reell deling å gjøre. Ideen er heller ikke ny. Det som er nytt i dag er det voldsomme omfanget og tilretteleggelsen av salg og utleie som nå muliggjøres gjennom smarttelefonenes teknologi.

Nabotjenester og andre ting som tidligere har stått uten prisslapp legges nå ut for salg ved hjelp av apper som får selv en kjedelig kjellerstue til å se ut som et glanset og proft hotell. Å kjøpe seg middag hos private familier har i store byer allerede blitt et trendy alternativ til å spise på restaurant. Nå kan alle være entreprenører, det er bare å se seg rundt med vare- og kundepotensial i blikket. Til og med restemiddager har fått en egen formidlingsapp – her kan vi tjene penger på alt.

Økt innovasjon og såkalt maksimal kapasitetsutnyttelse fremstilles oftest som ubestridte goder. Tanken om at vi i fremtiden skal finkjemme hver eneste tilgjengelig ressurs kan til og med høres miljøvennlig ut. I stedet for å knuge på ressursene våre, det være en gressklipper eller en ekstra plass ved middagsbordet, skal vi dele på de. Det vil si, markedsføre de og tilby de til hverandre mot betaling. Selvsagt ville miljøet tjent på at ikke alle kjøpte sin egen gressklipper, men er det ikke noe paradoksalt over å bruke miljøkortet når det kanskje nettopp er «melke alt som melkes kan» holdningen som har ført oss i ubalanse i utgangspunktet?

Spørsmålene om hva den omfattende prissettingen av hverdagslivet gjør med livene våre får skuffende liten plass i diskusjonene om hvordan man skal ta i mot den nye trenden. Kritikken grubler hovedsakelig på de praktiske forholdene, som hvordan vi skal få utleierne til å betale skatt. Protestene har vært både høye og slagkraftige. I Berlin ble gigantselskapet Airbnb nylig kraftig hindret gjennom et forbud mot privat korttidsutleie som trådte i kraft fra 1. mai i år.

Motstanden avfeies likevel fort som fånyttes. Det er dette som er fremtiden sies det, ikke til å komme utenom. Vi bør spørre, hvorfor er det dette som er fremtiden? I krisetider som nå, med skyhøy ungdomsledighet i Europa, glir den nye selgeøkonomien inn som hånd i hanske. I forventningene om at alle skal være sin egen gründer skyves ansvaret over enkeltpersoner. Det handler om å mest mulig elegant takle konsekvensene av finanskrisene, ikke å se på årsakene bak. Å være uten fast arbeid er ikke lenger stigmatiserende, det er blitt hipt.

Hva er egentlig forskjellen på å dele og å selge? Hva er forskjellen på å kjøpe og å få? Jeg tenker på mine egne erfaringer med internettjenestene Airbnb og Couchsurfing. Begge er formidlere av privat overnatting, men førstnevnte mot betaling og sistnevnte gratis. Jeg skal være ærlig og si at jeg noen ganger tenker det er stress med gratisovernattingen. Det er langt mer forpliktende, man må oppføre seg, være hyggelig, kanskje til og med spise sammen. Man kan ikke bare ta i mot en nøkkel og det er det. Innebærer betaling en ansvarsfraskrivelse?

Om det å ta i mot tidvis kan føles i overkant forpliktende, er derimot følelsen av å gi for mange velkjent befriende. Når jeg selv tar i mot reisende couchsurfere, henter jeg dem på stasjonen, kjører de hjem til meg, rer opp senger, lager middag og serverer frokost. Selv om jeg aldri har tatt betalt for disse uventede menneskemøtene, sitter jeg pussig nok alltid igjen med følelsen av å ha blitt rikere. Det er dette som er magien i å dele, på ekte. Ville gleden vært den samme om jeg telte kroner?

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 9.7.16