Samlebåndsturismen. Har vekstdrømmen ingen begrensninger? 28.5.16

Fvn # 7

Samlebåndsturismen

I år vil det komme 64 cruiseanløp til Kristiansand, men kapasiteten sies å kunne ta imot 150 innen 2025. Har vekstdrømmen ingen begrensninger?

I åtte år jobbet jeg hver sommer som guide for italienske cruiseturister. Det startet med en notis i avisa som annonserte guidekurs for språkkyndige. Jeg hadde akkurat flyttet hjem til Kristiansand etter et år med jobbing på bar og bed & breakfast i Italia. Jeg var tyve år og trengte sommerjobb.

På grunn av stort behov for italienskspråklige guider ble jeg spurt om jeg også var interessert i å guide andre steder enn i Kristiansand. Ja hvorfor ikke, tenkte jeg. Uten fantasi til å forestille meg de kaotiske betingelsene cruiseturisme innebærer. Jeg tok min obligatoriske guideeksamen i Kristiansands byhistorie, men fikk raskt utstedt en langt bredere guideautorisasjon gyldig for All ports.

Mitt første oppdrag var i Møre og Romsdal. Jeg husker enda tekstmeldingen med spørsmål om jeg kunne dra til Hellesylt med det samme for å være klar til å guide der neste morgen. Jeg visste ikke helt hvor Hellesylt var, men kastet meg på en buss til Kjevik. Jeg var tatt inn i et slags reserveteam av italiensk- og spansktalende guider som skulle stå klare for å sendes hvor hen det skulle være på kort varsel. Dette var i 2003, utenkelig nok før smarttelefoner, nettbrett, mini pc’er eller andre mobile informasjonskilder. Det eneste jeg hadde i kofferten var en NAF veibok fra 94 (det var mer stoff i den enn i de nyere versjonene).

Etter å ha pugget i NAF hele natta stilte jeg tidlig morgenen etter på kaia i Hellesylt. Oppdraget jeg hadde fått var en åtte timer lang busstur tettpakket med allverdens ukjente stopp underveis. Takket være et halvvulgært feiltrinn på italiensk ble jeg raskt tatt inn i varmen med trampeapplaus og sjarmpoeng. Turistene var lykkelige over å treffe nordmenn som forsøkte å lære seg språket og som kunne fortelle om hvordan vi har det. Jeg var lettet, men hadde ikke kommet lenger enn ut av bussen før jeg fikk en ny tekstmelding om jeg kunne stille i Flåm morgenen etter. Flåm?.., tenkte jeg. Frem med NAF.

Det ble mange slike tekstmeldinger og før sommeren var over hadde jeg i tillegg til vestlandet rundt, også guidet i Oslo, Bergen, Trondheim, Molde, Lofoten og Tromsø. Av og til fulgte vi med på båtene. Jeg var inn og ut av museer, kirker og bygdetun. Å ta med seg notater ble ansett som klønete, og ikke under noen omstendigheter kunne vi som guider røpe at vi ikke hadde vært på plassene før. Vi var som maskene for en akselerert næring ute av kontroll. Med armen og skiltet hevet skulle vi selvsikkert føre gruppene til steder, selv om vi ikke viste hvor inngangen var.

Vi var som maskene for en aksellerert næring ute av kontroll

For noen høres det kanskje ut som et mareritt, men det var eksotisk. Det var en intens måte å bli kjent med Norge på. For ikke å snakke om å lære seg et språk. For det var ikke bare årstall og fjelltopper som skulle pugges, men like mye de italienske glosene. Navn på dyr, treslag og ord jeg ikke hadde lært på bar slik som kirkegavl, eller steinbrudd. Når det gjaldt å orientere seg på nye plasser lærte jeg fort noen viktige triks. Det var sjelden årstall man risikerte å avsløre seg på, men de praktiske tingene. Toalettet er alltid i bunnen til høyre, synger en italiensk politisk visesanger. Det ble mitt standardsvar, in fondo a destra, jeg syntes det hørtes proft ut og det slo faktisk sjelden feil.

Dette er slik jeg opplevde cruiseverden. Det sier seg selv at når tre tusen fremmedspråklige turister ankommer en gjennomsnittlig norsk havn på samme dag, blir alt som kan krype og gå mobilisert for å ta dem i mot. Guider og sjåfører blir hentet inn fra hvem vet hvor, og på vestlandet hendte det vi måtte spise lunsj i gymsaler. Kan turistene egentlig forvente noe annet? Når man ankommer en by i grupper på flere tusen vil selvsagt ikke alle få vindusplass og sjøutsikt. Det samme gjelder museum og aktiviteter. Hvert år diktes det opp nye turer og turistene blir kjørt vekk til stadig mer perifere mål. Et eller annet sted må man jo gjøre av de. Selv om forholdene i cruiseverden sikkert er blitt mer profesjonelle med årene, ser drømmen om de oppblåste proporsjonene fortsatt ut til å være den samme.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 28.5.16