68-idealer i beste velgående. i år er det 50 år siden tidenes streikevår i Frankrike, opprøret som endte med å fornye kapitalismen fremfor å svekke den. hva skjedde med kritikken? 21.5.18

Fvn # 38

68 - idealer i beste velgående

i år er det 50 år siden tidenes streikevår i Frankrike, opprøret som endte med å fornye kapitalismen fremfor å svekke den. hva skjedde med kritikken?

Med Berlusconi er 68-idealene realisert, hevdet den italienske filosofen Mario Perniola i en pamflett for et par år tilbake. Påstanden kan virke som en provokasjon, men var ment på alvor. Den såkalte berlusconismen som preget Italia i mer enn tyve år er blitt kalt 68-opprørets senile sykdom, den siste inkarnasjon av en antiautoritær mentalitet der alt er lov. Med Berlusconi er tradisjonelle institusjoner som universitetet bygd ned, seksualiteten for alvor inntatt offentligheten og politikk blitt noe enhver kan drive med. 

Filosofen Perniola er langt fra den eneste som har bemerket en kontinuitet fra sekstiåtternes ideal om demokratisering av kulturen til vår tids vulgariserte populærkultur. Kjendisfilosofer som Slavoj Zizek og Michel Onfray er blant flere som har frontet lignende standpunkt. Den mest kjente analysen av hvordan den opprinnelig antikapitalistiske bevegelsen endte som inspirator for moderne nyliberalisme er likevel sosiologiklassikeren Kapitalismens nye ånd, utgitt på slutten av nittitallet av franskmennene Luc Boltanski og Ève Chiapello. 

Selv om 68-opprøret refereres til som revolusjonen som aldri kom, forble hendelsene langt fra betydningsløse. Mai 68 var mer enn et studentopprør, det ble et kulturelt vendepunkt som endret arbeidsliv, verdier og maktstrukturer. Med slagord som «fantasien til makten» står det først og fremst igjen som et oppgjør mot gamle og låste stereotypier, mot stivnede institusjoner og manglende muligheter for individualisering og kreativ utfoldelse. Det er ikke vanskelig å se hvordan vår tid er inspirert av en slik kritikk. I dag er fleksibilitet og tilpasning de nye kriteriene for å lykkes. Karrierer ses som nettverkbaserte kryssløp av muligheter fremfor fastlåste veier, og det snakkes om prosjekter snarere enn livslange jobber. 

At systemkritikken i dag, sammenlignet med i 1968, synes å være stilnet, er paradoksalt tatt i betraktning hvordan hardt opparbeidede rettigheter i arbeidslivet aldri har vært mer truet, i den nye mobilitetens navn. I sterk kontrast til for femti år siden fremstår det økonomiske system nå som en nærmest allment godkjent og kritikkløs ideologi. Forklaringen ligger i følge de nevnte Boltanski og Chiapello i hvordan kapitalismen evnet å implementere 68-kritikken og gjøre den til sin egen motor for fornyelse og endring. Det symbiotiske forhold mellom systemet og dets kritikk har fungert som en legitimeringsprosess så vellykket at det som på seksti- og syttitallet ble kalt for kapitalisme, i dag kalles for økonomi. 

Påstandene om hvordan 68-opprøret bidro til å rennovere kapitalismen er sjelden ment som kritikk mot sekstiåtterne. Mer er det en refleksjon over hvilke muligheter for kritikk som finnes. Venstresidens tradisjonelle antikapitalisme har fått et problem, hvordan kritisere kapitalismen når kapitalismen selv inntar venstresidens verdier, når kritikk ikke blir annet enn en katalog for nye profittarenaer? Som motsvar til forbrukskulturens tankeløse plastforbruk dukker det nå opp en hel industri av tannbørster og q-tips i bambus. Mot globaliseringens ensrettede masseproduksjon har interessen for lokalproduserte varer og håndverk skapt nye kommersielle muligheter, hånd i hånd med en voksende og individualisert gründermentalitet. 

Markedet spør og markedet gir, slik kan det synes som at vi er i balanse mens de grunnleggende premissene bak økonomien fortsatt forblir urørte. Markedets ubestridte evne i å snu kappen etter vinden er ikke det samme som å være nøytral. Hvordan vet vi at det er det iherdige jaget etter profitt som til syvende og sist er det beste for oss? Eller at det er idealet om vekst, med dets påfølgende fokus på mangler og utilstrekkelig, som skal være den høyeste rettesnor for våre drømmer og ambisjoner? 

Selv om 68-idealene ironisk nok i dag blir påstått å leve i beste velgående er det et aspekt ved den berømte maibevegelsen som aldri har syntes fjernere, evnen til å ta et steg utenfor, se bakenfor de forutinntatte normer og stille ærlige spørsmål om hvordan vi egentlig ønsker å leve.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 19.5.2018

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.