Sprøytemidler på heia. Har du også lurt på hvem som først tråkket stien bar? Det var Round Up. 16.14.16

# Fvn 5

sprøytemidler på heia

har du også lurt på hvem som først tråkket stien bar? Det var Round Up

«Den lange, lange sti over myrene, og inn i skogene, hvem har tråkket den opp?» spør Knut Hamsun i åpningen av Markens grøde. Det er en romantisk tanke, om enn virkelighetsfjern. I dag er det mye enklere å bruke sprøytemidler. Så slipper man tråkke veien selv, frem og tilbake. Ved å helle sprøytemiddel som Round Up i en smal stripe innover i skogen får man akkurat den tydelige brune linja vi er så glade i å gå på, når vi søker friluftsliv og avveksling fra asfalt.

At stiene vi plukker blåbær eller jogger langs opprettholdes av sprøytemidler, er kanskje uskyldig nok. Verre er det med de større inngrepene, traktor- og skogsbilveiene som bygges for at tømmerbilene skal komme frem. At jeg selv bor på en veiløs heiegård, er en sannhet med modifikasjoner. For det finnes en vei, den er bare falt sammen. De siste årene er likevel vedlikeholdsarbeidet på veien blitt tatt opp igjen og her dukker spørsmålet om Round Up opp i en mye større skala. Vi er et privat veilag som deler på veien og vi snakker om hvordan vi skal forhindre at den gror igjen. Skal vi ikke bare sprøyte?

Det Monsanto-produserte sprøytemiddelet Round Up er vanligere enn vi tror. Virkestoffet glyfosat er verdens mest brukte sprøytemiddel og finnes i over 750 ulike landbruks- skog- og hageprodukter. Plantevernmiddelet virker ved å trenge inn i friskt bladverk og stoppe aminosyreproduksjonen slik at plantene visner. Det er helt ufarlig, hører jeg folk si når vi har dugnad på veiene. De har hørt et program om det på radioen. Likevel besluttet Statens Veivesen allerede for to år siden at de i løpet av fire år skal fase ut all bruk av glyfosat på de norske veiene. Hvorfor det?

Det er helt ufarlig, hører jeg folk si når vi har dugnad på veiene. De har hørt et program om det på radioen

Statens veivesen er ikke alene om å gå vekk fra bruken av glyfosat. I Nederland er Round Up blitt forbudt til privat bruk og i Frankrike er det vedtatt forbud mot sprøyting på alle offentlige arealer fra og med 2020. Selv om avisene nesten ikke skriver om det er Round Up i disse dagene et kjempeaktuelt tema. Tillatelsen Monsanto har for å selge glyfosatholdige sprøytemidler i EU og EØS løper ut i slutten av juni, om knappe tre måneder. Beslutningen om ny lisens for de neste 15 årene skulle egentlig vært vedtatt forrige måned, men ble utsatt, for andre gang, etter protester fra medlemsland som Sverige, Frankrike, Nederland og Italia. Om de ikke snart skulle komme til enighet kan Round Up være forbudt å bruke i hele EU fra og med 1. juli.

Hovedskepsisen mot stoffet går ut på at vi ikke vet med sikkerhet hvordan det påvirker oss. Glyfosat er funnet både i blod og i urin til landbruksarbeidere. I Frankrike har man funnet det i bomullen til tamponger og menstruasjonsbinds. I Tyskland fant man det i øl, faktisk så mye som opp til 300 % av tillatt grenseverdi i drikkevann. Stoffet er funnet i vann, i mat og i luft under sprøytning. Vi vet at det er der, stridighetene handler om det er farlig eller ikke. Verdens helseorganisasjons ekspertgruppe for kreft (IARC) konkluderte i mars i fjor med at glysofat «sannsynligvis» er kreftfremkallende. Et halvt år etter kom EUs mattrygghetsorgan EFSA med en motstridende rapport om at glyfosat ikke er kreftfremkallende. Det er i denne forvirringen saken foreløpig er blitt parkert.

Når to av verdens mektigste forskningsinstitusjoner høylytt ender med å motsi hverandre, er det håpløst å diskutere sprøytemiddelet med argumenter som «forskning viser at…». Kanskje er det først og fremst en magefølelse man sitter igjen med. Tør vi å stole på at kun den ene av partene har rett?

Tilbake til veiarbeidet på heia er det ikke hagevarianten av Round Up som ville vært aktuell, men de sterkere sakene som krever både sertifikat, verneutstyr og varselskilt til forbipasserende. Er det et slikt varselsskilt jeg ønsker å gå forbi når jeg parkerer bilen og tar fatt på den siste etappen til fots? Kommer jeg fortsatt til å plukke steinsopp i de tørre veiskråningene? Liker jeg at biene mine surrer i skog der det sprøytes? Hvordan ville det vært å gå hjem langs en flere hundre meters allé av døde grantrær? Virkeligheten innhenter stadig, selv på en øde heiegård.

 

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 16.4.16