Det lønnsomme liv. Krav om effektivisering kan tvinge selv hverdagen ut på anbud 27.3.16

Fvn # 3

Det lønnsomme liv

Krav om effektivisering kan tvinge selv hverdagen ut på anbud

Forrige måned var vaskehjelpdebatten igjen i mediene. Debatten har noe gammeldags over seg når den refererer til «de som har mulighet» til å ansette vaskehjelp som en priviligert klasse. Hva om det ikke er privilegier, men heller økonomisk nødvendighet som gjør at vaskingen tilsidesettes?

Det koster å vaske sitt eget hjem, idet timene blir stadig mer dyrebare. Undersøkelser har vist at jo høyere lønn vi får, jo mer tidspress vil vi føle ettersom timene får en prislapp festet til seg og lettere oppleves som uutnyttete ressurser om de ikke forvaltes fornuftig. Kan vi stå i fare for å bli så rike at vi ikke lenger kan ta oss råd til å gjøre ting hjemme? Det er ikke lenge siden én lønning var nok til å forsørge en hel familie. For unge som vil etablere seg i dag er det en umulighet. Etter at kvinner gikk ut i arbeid har husholdninger som enhet aldri arbeidet mer utenfor hjemmet enn de gjør i dag. For å holde tritt med vårt eget forbruk har vi blitt nødt til å selge ut de tidligere huslige og mindre lønnsomme aktiviteter.

Hva om det ikke er privilegier, men heller økonomisk nødvendighet som gjør at vaskingen tilsidesettes?

I den økonomiske verden kalles det tjenesteutsetting eller outsourcing når man går over til å bruke eksterne leverandører på tjenester man tidligere stor for selv. Tanken er at mindre sentrale oppgaver i en bedrift ofte kan gjøres både billigere og bedre av andre, samtidig som bedriften selvfår mer tid til å fokusere på sitt kjerneområde. Potensiale for effektivisering gjelder imidlertid ikke bare i bedrifts- og arbeidslivet. Tjenester som tilbyr matvarer på døren, hundepass eller hjelp til barnebursdager er alle eksempler på personlig outsourcing rettet mot hverdagslivet.

Å effektivisere produksjonen av varer og tjenester gjennom spesialisering er selvfølgelig ikke et nytt fenomen. Helt fra mennesker begynte å handle med hverandre har man vært avhengig av å fordele oppgaver. Problemet i dag ser ut til å være at vi ikke aner hvor skillelinjene går mellom hva som er greit å la andre gjøre for oss, og hva vi bør gjøre selv. Midt mellom andre oppgaver hjemme som det over tider blitt akseptabelt å gi slipp på, for eksempel matlaging, maling eller dekkskift, er husvask blitt stående som en betent symbolsak. Men vet vi hva den er et symbol for? Handler det om den private sfære, om kvinnearbeid, eller om ubehaget i lønnsforskjeller ved at andre er villig til å jobbe for en mindre timelønn enn den vi selv krever?

Spørsmålet om å kjøpe private vasketjenester presenteres som et etisk spørsmål man enten er for eller i mot. Men kanskje er det i virkeligheten bare et drypp i en større sammenheng. Outsourcing handler ikke bare om effektivisering av tid, men også om å gi fra seg ansvar til fordel for mer kvalifisert kompetanse. Den mest åpenbare faren med å overføre stadig flere av ens egne oppgaver til andre er å miste evnen til å gjøre ting selv. Som om vi gradvis mister tro på egen intuisjon og kunnskap leies det inn eksperthjelp i alt fra karriere- og livsveiledning, interiør, samlivsrådgivning og trening. Også magasiner og avisoverskrifter opererer som underleverandører fulle av råd for hvordan vi skal sovne om kvelden, stå opp om morgenen, finne kjærligheten eller avslutte den.

er vi skapt for en gjennomeffektivisert tilværelse?

Den økonomiske logikk basert på varer og tjenester former stadig mer av våre hverdagsliv. Men er vi skapt for en gjennomeffektivisert tilværelse? Noen ganger når jeg tusler rundt på tunet utenfor hytta slår det meg hvor latterlig urasjonell tidsbruk det er for meg som amatør å skulle dyrke min egen mat og snekre mine egne uthus. Å flytte til en heiegård for å forske på livets praktiske ferdigheter er det motsatte av outsourcing. Jeg hogger ved, vasker vinduer og sysler med oppgaver jeg aldri trodde jeg kunne mestre selv som å salte kjøtt til tørking, garve skinn eller flette kurver og fat. Jeg vet godt at hadde jeg gått inn i boligmarket og levd etter et mer moderne forbruksnivå ville jeg ikke lenger hatt råd til å dedikere meg til halvparten av disse aktivitetene, enn så elementære de kan virke.

Livsstilen på heia er åpenbart ikke den mest økonomisk rasjonelle. Gevinsten måles i en annen type rikdom.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 27.3.16

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.