Alternativer til bil. Glem elbil, det er elsykkel som gjelder 3.12.16

Fvn # 16

Kristine Træland

alternativer til bil

glem elbil, det er elsykkel som gjelder

Som mange andre har også jeg gått til innkjøp av en elsykkel nylig. Mest fordi det virket gøy, men også for å rettferdiggjøre suv-skroget jeg ellers kjører med for å frakte tunge ting opp og ned fra heia. For det er vel ingen vits å kjøre offroadbil på småturer inn og ut av bygdesentrum? Det sies at halvparten av alle bilturene vi kjører er på under 5 kilometer. Hvorfor bruker vi egentlig bil til dette?

Med sykkelfelt, kollektivtransport og bildeleringer burde man i byer ideelt sett klare seg fint uten egen bil. Verre er det på landet. Utenom skolebuss er offentlig transport gjerne ikke-eksisterende og sykkelveier kan man lete lenge etter. Tryggheten for syklister er heller i motsatt ende av skalaen med mørklagte svingete veier trafikkert av rånende råkjørende ungdom. Myke trafikanter finnes omtrent ikke med unntak av asylsøkerne. På bygda er det bil som gjelder, helst fra dør til dør. Aldri har jeg selv kjørt så mye bil som etter at jeg flyttet på landet. At jeg som regel går til fots de siste åtte hundre metrene opp til heiegården er egentlig ingenting sammenlignet med avstandene man til daglig bruker føttene på i større byer.

Man kan selvfølgelig bruke sykkel selv om det ikke er tilrettelagt for det. Hva kommer først: ingen sykkelvei fordi det er ingen som sykler, eller ingen som sykler fordi det ikke er sykkelvei? Noen ganger må man bare gå i gang, gjøre selv de endringene man synes er riktige. Så for det heller være at bygdepolitikere ikke verdsetter de miljøvennlige alternativene, de om det. Flere spår at privatbilismen slik vi kjenner den uansett er på vei ut. I fremtiden vil vi se mer bildeling i ulike former, flere sykler, elektriske fraktsykler og bedre tilrettelagt offentlig transport. For ikke å snakke om endringene de førerløse bilene vil innebære så fort de trer inn i privatbruk. Hvis vi tenker over det er det jo åpenbart ulogisk at alle skal sitte på hver sin plasskrevende bil som mer enn nitti prosent av tiden likevel forblir ubrukt.

Tilretteleggelse for syklister og omdirigering av bytrafikk er en trend som for alvor er på vei inn i flere byer rundt om i verden. Målet er å skape vakrere, roligere og mer menneskevennlige byer. I Paris stengte de nylig en av hovedårene i sentrumstrafikken langs Seinen, for å heller bygge lekeplasser og grøntarealer. I Napoli har de gjort det samme med den tidligere kaotiske biltrafikken langs havnepromenaden. Madrid er allerede i gang å tilby elektriske bysykler og i København bygges det sykkelmotorveier ut av sentrum. Selvfølgelig vil det alltid finnes noen byer, slike som Kristiansand, som velger å gå motsatt vei og heller fri til bilene ved å tilrettelegge med stadig nye parkeringshus. Hovedtrenden er likevel klar. For enkelte byer mangler det heller ikke på ambisjoner, slik som for eksempel Hamburg som planlegger å bli fullstendig bilfri innen tyve år. Eller Arendal som ønsker bilfritt sentrum allerede til neste år.

Det har med andre ord ingenting med elbil versus bensinbil å gjøre, det handler om massebilisme generelt.

Det er en feiloppfatning å tro at dette kun dreier seg om om klimautslipp. Tilrettelegging av bilfrie soner handler om langt mer enn bare tall og CO2. Det handler om estetikk, rytme, trygghet, folkehelse, plassbesparelse og ikke minst om verdsetting av det sosiale rommet kun fotgjengere og myke trafikanter evner å skape. Det har med andre ord ingenting med elbil versus bensinbil å gjøre, det handler om massebilisme generelt.

En opphopning av elbiler er bare ved sin tilstedeværelse like estetisk gateforsøplene som alle andre biler. Teknologioptimister håper gjerne at vi med nye hjelpemidler kan få lov til å fortsette som før, men burde vi ikke ha høyere ambisjoner enn det? Har ikke 60-talls ideen om privatbil og motorveier inn til byene snart møtt sin topp?

Det vil nok ta noe tid før storbyenes drømmer og transportvisjoner når bygde-Norge, men jeg tenker det må være lov å tjuvstarte. Jeg forsøker å ignorere den uvelkomne følelsen, og setter meg på sykkelen. Hvordan blir det med sykkelveiene og småturene i fremtiden? Jeg kan bekrefte, det blir gøyere, mer levende.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin 3.12.16