Mørketid. Det er tiden for å skru av lyset 12.11.16

Fvn # 15

mørketid

det er tiden for å skru av lyset

Det er midt i mørkeste november. Og aldri har november vært mørkere enn etter jeg flyttet på heia. Selv om det er fjerde høsten jeg tilbringer på den strømløse hytta overveldes jeg fortsatt over hvor altomgripende mørketiden er i naturen. Når jeg bodde i by merket jeg det sjelden på samme måte. Med unntak av fellesferier er rytmen som regel den samme uavhengig lys og årstid. Vekkerklokken ringer til fast tid og arbeidsdagene er like lange. Slik er det ikke på heia.

Første høsten ble jeg nærmest tatt på sengen da mørket ut av ingenting dukket opp som en ny autoritet. Dager jeg var vant til å disponere selv ble plutselig kappet og rasjonert ut i begrensede porsjoner. Jeg hadde på forhånd ikke hatt fantasi til å forestille meg hverken hvor mørkt det kunne bli eller hvor sterke føringer mørket faktisk innebærer for rytmen og livene våre. Uten noe inne- eller utelys føltes det som om svarte natta startet allerede klokken fire og fem på ettermiddagen. Hva gjør man da, uten leselys, data eller mobillader? Det var en helt ny avmaktsfølelse.

Det er ingen tvil om at hytta mistet noe uskyld ett år senere, da solcellepanel ble installert. Men til tross for sine tre konsentrerte lamper er mørket forstatt nærmere enn jeg noen gang har hatt det. Det slår meg hvor avsondret og beskyttet jeg har vært tidligere. Hva vet man egentlig om mørket når man har bodd hele livet i en by? Det er ikke bare gatelykter men til og med inni husene står lys ofte påslått, i tilfelle man skulle våkne. Det er ikke ofte man går i mørket lenger. Da jeg flyttet på heia var det til å begynne med utenkelig å skulle gå noe sted uten hodelykt. Til nød gikk jeg heller i lys fra displayet på mobiltelefonen enn  å stubbe meg rundt i mørke. Vendepunktet kom først da jeg begynte å tenke på min far som er oppvokst her, og gikk i tussmørket til skolen med et hvitt lommetørke i nakken for at også søsteren kunne henge med. De var bare barn, og de klarte det helt fint. For dem var mørke sannsynligvis en naturlig del av hverdagen.

Hva vet man om mørke når en har bodd hele livet sitt i en by?

Selv om mørket for mange ikke nødvendigvis er skummelt, er det upraktisk. Det krever mer. Etter jeg sluttet med hodelykt merker jeg hvor mange flere muskler som må aktiveres når man ikke bare kan lene seg på synet. Det er som hele kroppen spisser sansene, alle må med. Innendørs tar også ting lengre tid. Selv småarbeid som å strikke eller ta oppvasken blir krevende i dårlig beslysning. Det er lett å se for seg hvordan det elektriske lyset har medført en arbeidsrevolusjon, for ikke å snakke om hvordan skjermen i dag ytterligere haler i oppmerksomheten vår. Er denne økte arbeidskapasiteten noe som gir oss mer eller mindre frihet?

Da jeg satt i tussmørket første høsten skjønte jeg etter en stund at stillstanden i virkeligheten var en gave. Etter en hyperaktiv sommer med aktivitet og sol til langt på kveld kom en tvungen og fortjent hviletid. Kanskje er det bare den naturlige balansen, rulleringen mellom sommer og vinter, natt og dag, lys og mørke, liv og død. Hva skjer hvis vi undergraver et ledd i denne sirkelen? Det sies mye om viktigheten av sol og dagslys, men i virkeligheten er mørke vel så viktig. Kroppen trenger mørke for å produsere hormonet melatonin som styrker immunforsvaret og kan beskytte oss mot blant annet bryst- og prostatakreft. Dette såkalte søvnhormonet er i dag truet som aldri før på grunn skjermenes blålige flimring som sent på kvelden lurer oss til å tro at det er dag.

Den kontinuerlige virtuelle tilstedeværelsen truer ikke bare skillet mellom fritid og arbeidstid, men også skillet mellom dag og natt. Natteskjermen er ikke bare grå og kornet som på 90-tallet, den er en verden som aldri stenger, en verden som forventer og venter på våre tilbakemeldinger, klikk og oppdateringer. En ting er den fysiologiske betydning av å tillate seg mørketid, en annen er hva det gjør med tankene våre. I mørket forsvinner den objektive verden, det er den raskeste vei for å få kontakt med sansene og også en adgang for å se seg selv fra en annen vinkel enn den selvobjektiviserende. Mørkets største styrke er kanskje likevel dets undervurderte potensiale for uproduktivitet.

 

Mørkets største styrke må være dets undervurderte potensiale for uproduktivitet

Det er mange måter å ta i mot mørketiden på, uten å nødvendigvis måtte dra til en øde hytte på heia. Et hvert rom kan transformeres når bare lysene og spesielt skjermene slukkes. Tenn et stearinlys og prøv selv. Det er tiden for dette nå i november.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin 12.11.16