Vi som ikke er på Facebook. Bakstreverske, selvhøytidelige og konservative 22.10.16

Fvn # 14

Vi som ikke er på Facebook

bakstreverske, selvhøytidelige og konservative

Hvorfor er du ikke på Facebook, er det mange som spør. Oftest unngår jeg å diskutere det. Mitt mest ærlige svar er at jeg ikke trenger det, men dette blir sjelden godtatt. Å ikke ha Facebook blir mer og mer ansett som en ekstrem posisjon, da holder det ikke å si at man simpelthen ikke har lyst. Det må være noe mer. Hvorfor vil man ikke ha det når alle andre har det?

En annen grunn til å unngå diskusjonen er ubehaget som så lett oppstår i personlige diskusjoner om livsstil. Når man velger å gjøre noe annerledes er det alltid noen som tolker de alternative valgene som personlige angrep på sine egne valg. Det minner om da jeg tidligere var vegetarianer og til stadighet ble stilt til veggs av folk som virket nærmest fornærmet over at jeg ikke ville spise det samme som dem. Det er en utakknemlig posisjon å havne i, alt er ikke en krig. Jeg husker at jeg egentlig ikke brydde meg om hva andre likte å spise, jeg ville bare slippe å spise industrikjøttet selv.

Da jeg studerte i Bergen hadde jeg lange perioder uten mobiltelefon. Jeg bodde midt i sentrum, jobbet på kaffebar og var på universitetet daglig. Den sosiale kvoten ble fylt opp av seg selv, så tanken på å sende sms’er med folk som ikke var tilstede virket fullstendig overflødig. Jeg hadde hustelefon med nummerdisplay så jeg kunne ringe tilbake de som skulle ha tak i meg. Til tross for noe irritasjon fra venner klarte meg fint uten 24-timers tilgjengeligheten. Dette er flere år tilbake, i en tid da bruken av mobiltelefon fortsatt til en viss grad var frivillig. I dag hadde man vel knapt kunnet kjøpe seg en reisebillett eller kommet inn på nettbanken uten mobil. Vil det samme skje med Facebook, hvor lenge vil det fortsatt være mulig å klare seg uten?

«Vi ber om at de av lærlingene som ikke har facebook-konto skaffer seg dette». Jeg er tilbake i skolevesenet. For ett år siden startet jeg et 3,5 års lærlingløp for å ta svennebrev i det verneverdige og nydelige lille håndverksfaget kurvfletting. Kan man bli faglært kurvmaker uten en facebook-konto? For å delta i det tverrfaglige undervisningsopplegget for gruppen av lærlinger i tradisjonshåndverk blir jeg bedt om å skaffe meg en facebook-konto. Jeg velger å stille overse det. Det kan vel ikke være et krav? Den unnvikende strategien varer en stund helt til beskjedene blir tydeligere som «vi er helt avhengige av din deltakelse her» og «dette er et absolutt krav».

Debatten jeg i mange år har sneket meg unna, presser seg på. Skal jeg bare opprette en konto og bli ferdig med det? Risikerer jeg å bli kastet ut av undervisningen om jeg nekter blankt? Jeg tvinges til å ta en ny runde med noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å forholde meg til. Jeg føler meg som en konservativ grinebiter. Du trenger ikke legge ut hele livet ditt, sier trøstende venner. Men jeg er ikke redd det jeg selv ville lagt ut, jeg tenker heller på alt som ville kommet inn. Redd for å bli nedrent av artikler jeg burde lese og konserter jeg kommer til å gå glipp av. Beskjeder jeg må gå inn og skru på datamaskinen for å svare på.

Det er ikke bare i min skolehverdag at Facebook har gjort seg gjeldene, det gjelder for mange. I motsetning til mer etablerte læringsplattformer er Facebook både lettvint og ikke minst gratis for skolene å bruke. Facebook’s nye storsatsning er arbeidslivet. Allerede har flere norske selskaper tatt Facebook i bruk som sitt nye intranett. Datatilsynet advarer. Det er mye man kan si om de politiske konsekvensene av Facebooks stadig mer inngripende makt i folks hverdagsliv. Like interessant er diskusjonen om de eksistensielle endringene den selvdokumenterende livsstilen fører med seg. Et vendepunkt forblir likevel i det øyeblikket innmeldelsen i storkonsernet ikke lenger er frivillig. Når det ikke lenger er lov til å si at man rett og slett ikke ønsker seg Facebook. For er det egentlig lov å si nei i dag? Jeg vet ikke. Jeg prøver meg en runde til, men mistenker at denne høstens Facebookstrid ikke kommer til å bli den siste.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 22.10.16