Hvorfor samler vi på ting vi ikke liker? Det er litt flaut å anbefale en bok med rosa cover og undertittelen – slik rydder du deg lykkelig. Men jeg gjør det likevel.

Fvn # 1

Hvorfor samler vi på ting vi ikke liker?

Det er litt flaut å anbefale en bok med rosa cover og undertittelen –slik rydder du deg lykkelig. Men jeg gjør det likevel.

Jeg har akkurat forsøkt å rydde i hytta. Eller som amerikanerne sier det: I just kondo-ed hytta, etter forfatteren Marie Kondo, som har skrevet den japanske bestselgeren The Life-Changing Magic of Tidying Up. Ryddeboka har solgt fire millioner eksemplarer over hele verden og treffer tydelig et behov – selv på en enkel og øde heiegård. I en forbrukerkultur der vi vasser i ting blir det stadig vanskeligere å holde det ryddig. Hvor skal vi gjøre av alle tingene?

Det er noe tiltrekkende med tanken på kun å ha noen få ting å forholde seg til. Kanskje er det også mye av grunnen til at jeg flyttet opp på heia. Men valget om å klare seg med få ting, gjør ikke at tingene forsvinner av seg selv. De må fysisk ryddes. Marie Kondos bok handler om en japansk ryddeteknikk som egentlig ikke går ut på å rydde, men på å kaste mesteparten av det man eier slik at man aldri mer trenger å rydde. Det overflødige må ut, og boka gir en detaljert metode for hvordan man skal klare det.

En av de viktigste reglene er for eksempel å rydde kategori for kategori, ikke rom for rom. Kun ved å samle alt av en kategori som finnes spredt rundt i huset ser man hvor mye det egentlig er, totalt. Jeg tar en razzia i hytta på kategorien klær og skjønner at det er et fantastisk godt poeng. Man tror gjerne at man kun eier det som henger i skapet, men selv i ett-roms hytta finner jeg klær overalt. Utallige sett med regnklær og arbeidsklær i ganga, glemte poser med klær på hemsen, plastbokser under den hjemmesnekra sofaen. Etter man har samlet alt, skal det legges i en haug for deretter å tas opp en etter en. Kun det som gjør en glad skal beholdes.

Det føles nesten forbudt å gi fra seg så mange ting. Opp igjennom har jeg egentlig tenkt at man ikke skal kaste noe. Selv om Kondo skryter over hvor mange garbage bags metoden hennes produserer, minner jeg meg om at man selvfølgelig ikke trenger å kaste, man kan gi vekk. Som Kondo sier, det er bedre å slippe ting fri enn å holde de i fangenskap.

Når jeg kjenner etter på hver enkelt ting, overrasker det meg å oppdage hvor mange av tingene jeg har som ikke gjør meg glad, men tvert om bare gir dårlig samvittighet. Oftest ting som ikke blir brukt. Enda mer overraskende er det å kjenne hvordan det likevel sitter langt inne å gi de fra seg, spesielt hvis tingene er fine. Rasjonaliteten blander seg inn så jeg lager en ekstra regel jeg synes mangler i boka: tingene som beholdes skal føres på en liste. Det skyter fart i prosessen. Svart på hvitt blir det for dumt å føre opp ting jeg bare har et lunkent forhold til. Å lage en slik liste er noe jeg har tenkt på å gjøre lenge men som har virket uoppnåelig, frem til nå.

Blir man noen gang ferdig med en opprydning som dette? Og hva er målet, hvor mange kopper skal man ha? Hvor mange tallerkener? Etter noen dagers ryddefestival sitter jeg igjen med en følelse av å ha gått over streken. Jeg har kastet så mange fine ting at jeg ikke skjønner hvordan jeg noen gang skal ville gidde å kjøpe en ny ting igjen, bare fordi den er fin. Kanskje er det dette punktet jeg skulle til.

I Japan er rydding livsfilosofi. For Kondo handler det ikke om dyd men om hva som skjer når man nullstiller livet. Som fulltid ryddekonsulent forteller hun om kunder som slutter i jobben, skiller seg, eller starter med noe nytt etter å ha konfrontert tingene sine. Målet er ikke nødvendigvis å rydde seg lykkelig, men å lære seg å gi slipp.

Målet er ikke å rydde seg lykkelig, men å lære seg å gi slipp

Under mantraet om økt vekst kan ideen om å gi slipp på overfloden av materielle ting virke fremmed. Drivet etter å samle på ting viser seg også i hvordan vi de siste årene har begynt å ta bilde av alt. Ingenting får unnslippe, selv de levde og levende øyeblikkene skal tas vare på, fanges inn og hermetiseres. Er vi redde for å la ting passere? Gjennom å knytte oss til tingene rundt oss, selv de som egentlig bare er i veien, tviholder vi på en identitet som om den var fast og uforanderlig. Det er dette Nietzsche i filosofien kaller løgn og Sartre kaller ond tro. Å se på liv, vaner og identitet som noe som ikke kan nullstilles. Vi glir vi inn i omgivelsene, blir omgivelsene og glemmer til slutt at noe annet er mulig.

Først publisert i Fædrelandsvennens helgemagasin God Helg 16.1.16

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.